Som kontrastene i scenografien – hoffets trange moduler, lik et japansk hotell, satt opp mot friheten i skogen – er også handlingen og rolleskildringene her oppfinnsomt fragmentert og sjangerblandete. Personregisteret er stort, men hver og en fremstår klart definert og tydelig i sin modul:
Øystein Røgers hasjrøykende og fleinsoppspisende adelsmann er en slags ragaspillende beatle på tur i India – et herlig revynummer – som Mads Ousdals innbitt melankolske Jacques; han får aldri ørenslyd for sin berømte monolog «Hele verden er en scene…» før en trekkopp-gris, med økende gryntvolum, tilslutt utgjør hans publikum.
Det er fullt av slike lekne øyeblikksbilder her, kjappe overganger, løsrevne innfall og utfall, fremfor lange linjer. I Sigrid Strøm Reibos regi, underbygget av scenografi og lys, er hele stykket en eksplosjon av situasjoner med flere referanser til vår tid enn til Shakespeares, og når Shakespeare slipper til, da faller tempo og det kan bli ganske kjedelig.
Nå er neppe hensikten her å svare på dypere spørsmål, men å vise teaterlek og at kjærligheten overvinner alt. Kjærligheten er også så mangfoldig at den rammer alle: den utsøkt vulgære gjeterjenta Ågot Sendstad så vel som den eterisk sprengkåte Mariann Hole, den forkledde, men å, så forelskede Rosalind (Kjersti Tveterås) og den herlig feige skurken Oliver (Mattis Herman Nyquist). Jonas Strand Gravli klarer som den unge, forelskede Orlando, det kunststykket å være både troverdig og morsom. Reibo har helt tydelig hentet ut alt som finnes av fantasi i skuespillerne.
Handlingen er omtrent som følger: Slem hertug fordriver sine to brødre samt sin niese, for å få makten og æren selv. Niesen kler seg ut som gutt, og kusinen, den onde hertugens datter, slår følge ut i skogen der man kan gjøre som man vil, En modul av trær og grener er skog, og den rister i takt med seksuell aktivitet på ymse plan.
I skogen utforskes kjønns- og identitetsforvirring i full frihet, og der lever de forskjellige utstøtte familiemedlemmene, tidligere adelsmenn og tjenere, et utvalg gjetere og bønder i skjønn forening. Alle får hverandre med glitter og stas til slutt, og de mest gebrekkelige, som Per Chr. Ellefsens fornøyelige tjener, kommer seg med hver nye joint.
Musikken, den Bertine Zetlitz står for, er hva teatret fremfor noe har markedsført. Det må være litt rart for det store ensemblet når teatret legger ut «Bertine Zetlitz er premiereklar» på selve dagen.
Selv er hun vakkert androgyn og iført praktfulle kostymer som ekteskapsguden Hymen, men hva musikken som sådan tilfører Shakespeare er usikkert. Zetlitz har også skrevet sangtekstene, og de var det, med ett unntak, nesten umulig å oppfatte noe av.
Mariann Holes arie fra Phantom of the Opera er som en helt rå audition å regne.