«Det er varmt. Varme er alt vi har og alt vi er.»
Vi er i 2175, og det verste fremtidsscenariet er et faktum. Jorden er oppbrent. Menneskene bor i en boble innendørs, der de beveger seg rykkvis som zombier. De har avskallede hoder med noen hårtufser på, røde øyne, og munnene er svarte hull. Ingenting kan overleve i 60 grader, ingenting kan vokse. Forbrente døde dyr ligger strødd.
Det er 28 år siden en kvinne sist var gravid, 73 år siden et fly lettet. Men menneskelige følelser lever inne i disse menneskerestene. Evnen til makt, kjærlighet, hat, lengsel, hevn, liv, har overlevd. Det er både urovekkende og gir et visst håp.
Posch (Håkon Ramstad) er en rå makthaver. Pagona (Janne Heltberg) er en kvinne med lengsler etter det umulige. Taschko (Sigurd Myhre) er misbrukt og ødelagt, men vrister mening ut av smerten. Han er voldtatt og etterlatt i den brennende solen av Posch, som senere holder liv i ham med en opiumcoctail og med arbeid som tapetdekoratør.
Inspirasjonen til de nostalgiske tapetene han tatoverer på utvalgte vegger – fødeklinikk, kafé, en liten leilighet, innsiden av et fly – kommer fra 420 VHS-filmer som overlevde heten, fra «Danser med ulver» til «Der Untergang». Han tatoverer vann, sol, blå himmel, vakre mennesker, blomster, insekter, alt som ikke finnes lenger på jorden. Materialet er «dermaplast» som har elementer av menneskehud, «komplett bearbeidet og forandret for å opprettholde livskvaliteten på jorden.»
Taschkos egen hud er livsfarlig etter timene i solen, og «berøringens skjønnhet kan ikke lenger skilles fra smerten». Han kan ikke ta på eller kysse Pagona, men han kan tenke. Pagona ligger med Posch for å komme så nær Taschko som mulig, og blir mirakuløst gravid.
Pagona overlever fødselen som den første fødende kvinne på årtier, og det gjør Barnet også (Herman Bernhoft), så symbiotisk knyttet til moren at det overtar hennes rolle som forteller allerede før det er født. Barnet møter publikum utenfor salen ved en plutselig nedkomst gjennom taket, og det inviterer oss inn. Stemningen er satt, og den rommer mye absurd humor.
Den tyske dramatikeren Anja Hillings stykke er tekstrikt, og en del spilles ut i mørke. Når publikum så er utstyrt med hver sin hodetelefon, understreker det ensomhetsfølelsen: Hver og en er avsondret i sin boble.
Kontrastene er store hele veien. Den poetiske, fargerike teksten og tapetene vi aldri får se, står i grell kontrast til den fullstendig fargeløse virkeligheten i 2175. Gaute Tønders musikk har indre kontrast: lange, harmoniske flater satt opp mot lett skjærende dissonanser, en litt for hastig hjerterytme og en ekstremt sær versjon av «Mambo Italiano».
I Jonas Corell Petersens gjennomført helhetlige regi, sammenføyd med lys, scenografi og masker, får forestillingen en suggererende kraft som kombinerer uskyld og gru på fascinerende vis. Hvis stykket sier noe om hvem vi er i fremtiden, er vi de samme som i dag.
Kanskje er det håp. Men først kommer heten. Og så hevnen.