”Vi ses i min nästa pjäs,” sa August Strindberg til kolleger han ville vondt.
Lars Norén kunne sagt det samme.
Som lauvet i Vallombrosa (utgitt i 1991) er en drepende parodi på kvinner han har kjent, stykker han har skrevet og idealer han har forlatt.
Det er et fire timer langt farvel med det realistiske teatret, men også et portrett av Europa på 90-tallet.
Høres det tungt og teoretisk ut?
Det er det ikke. Alan Lucien Øyens Vallombrosa er blitt en forrykende teateropplevelse.
Les flere teateranmeldelser her:
Stykket starter en sommerkveld i 1990. Søsknene Sonja (Ingrid Jørgensen), Lena (Heidi Gjermundsen Broch) og Gabriel (Svein Roger Karlsen) møtes for å ha en siste ferie før de skal selge familiehuset. Faren John (Jan Grønli) er døende, og de har alle økonomiske forpliktelser som salget skal løse.
Men først skal det drikkes musserende og snakkes litt om teater, men mest om seg selv.
Skuespillerinnen Lena får stadig dårligere roller, og har tatt med seg Noréns alterego, dramatikeren Olof (Gard Skagestad), på hytta. De har ikke vært sammen lenge, de kysset første gang da Berlinmuren falt.
Men Europa skal som kjent bare ha en liten lomme av fred. Borgerkrigen i Jugoslavia truer. I Skandinavia stiger arbeidsløsheten. Selv i teatret er det opprør, og Lena vil helst spille i noe som ikke kommer fra Broadway.
Det kan opptil flere menn på sommerhuset hjelpe henne med.
Men først må de overleve ferien i hverandres nærvær.
Les kommentar om det politiske teatret i Norge: Kunsten å plage sitt publikum
Heidi Gjermundsen Broch tar Noréns skuespillerinneparodi på blodig alvor. Hennes Lena er kraftfull fra første scene.
Irriterende selvrettferdig, blottet for selvinnsikt og umulig å leve sammen med. Det er et hevnportrett av beste merke, som holder vår interesse gjennom nær fire timer med teater. De andre på scenen leverer også godt.
Ingrid Jørgensen Dragland er troverdig som den bitre storesøsteren Sonja, som forsøker å holde faren i live og familiehuset i stand. Kyrre Hellum er en alkoholisert og forelsket lærer, hentet rett fra Anton Tsjekhovs aller tristeste persongalleri.
De som har et forhold til Tsjekhovs stykker Måken, Onkel Vanja og Kirsebærhagen vil forøvrig nikke gjenkjennende til både replikker og karakterer.
Akkurat som Noréns tekst, er Alan Lucien Øyens iscenesettelse en hyllest til teatret som en gang var. Det er realistisk teater, der skuespillerne snakker sammen i karakter. Det snør løvblader, himmelen endrer farger og teaterrøyken illuderer virkelig brann og ikke regissørens sinnsstemning.
Det spilles boccia, røykes sigaretter og hagestolene klappes sammen når det går mot kveld, til megetsigende musikk og dunkelt lys.
Og sannelig, det er vakkert.
Både scenografien ( en nydelig terrasse på to nivå av Leiko Fuseya) og lyd- og lysdesignen leker med det realistiske teatrets normer. Plutselig vises bølger på bakteppet, før vi er tilbake i skumringen. Små øyeblikk av illusjonsbrudd, nesten umerkelige. Det er flere slike. Når den vordende dramatikeren Samuel (Morten Svartveit) er skikkelig lei det realistiske teatret, ser han fort bort på publikum. Det er så sparsommelig at det blir uhyrlig virkningsfullt.
Alan Lucien Øyen lar hyllest og parodi gå hånd i hånd sommeren gjennom.
Helt til det blir høst, løvet faller og menneskene igjen er alene i mørket.