Om den norrøne gudediktningen er utgangspunktet her, synes den japanske innflytelsen å være større.
Her er elementer av så vel kabuki- og noh-teater som samurai-tradisjon og dagens manga-serier – i mimikk, kostymer, masker og bevegelsesmønstre. Wagner (for øvrig sterkt inspirert av det norrøne) vaker under og over med sitt Gesamtkunstwerk, noe den amerikanske teaterlegenden Robert Wilson utvikler og tar videre med vår tids teaterteknikk.
Men der Wagners musikk er helhetlig, synes Wilsons musikkvalg å gå til ytterpunkter: Arvo Pärts åndelige minimalisme stritter mot duoen CocoRosies poprock, og det er vel meningen, men med elleve engelske sanginnslag (ifølge programmet for å skille sangtekstene fra Fosses tablåtekster) ender resultatet ganske nært musikalen, uten at det er særlig oppklarende.
Men vi forstår hva vi har i vente av postmodernisme når Odin henger opp ned i livstreet Yggdrasil i Elvis-kostyme med elgitar.
De mange gjentagelsene både i bevegelser, i teksten og i Pärts musikk, med bare bitte små, men talende nyanseforskjeller, får etter hvert en hypnotiserende virkning.
Det er en villet form, selvfølgelig, men en som peker på menneskenes aldri hvilende evne til hat og alt det medfører av brodermord, krig, diktning og utslettelse – igjen og igjen.
Volva (Gjertrud Jynge, med stor vokal kontroll) forutsier dette gang på gang til ingen nytte. Verdenstreet Yggdrasil råtner, Fenrisulven sliter lenkene, Midgardsormen, som holder verden sammen, kommer opp på land, Gjallarhorn runger, Ragnarok er uunngåelig. Fimbulvinteren overtar, hver gang.
Alt er is og dødt og tomt. Etter eoner får treet nye skudd, og verden – med æser, jotner og mennesker – fødes på ny, allerede på vei mot en ny undergang.
Innledning og avslutning er en videofilm av grå intethet – Ginnungagap – og gradvis, i møtet mellom kulde og varme, oppstår liv.
Universets opprinnelse, utvikling og undergang skildres gjennom en rekke tablåer som er koreografert og lyssatt ned i minste detalj. Innenfor denne stramme koreografien/regien kan skimtes skuespillernes egne innspill, men fremfor alt lojalitet til konseptet.
Mellom disse ytterpunktene er hvert scenebilde som et fantastisk maleri i kjølige, klare farger.
Helheten er en visuell fest. Mot slutten går alt til helvete for full maskin – krigsmaskiner og antydende roboter forteller hvordan Wilson ser på vår egen tid og vårt eget endelikt.
Underveis møter vi konturene av de mest kjente norrøne gudene, og hver entré er som et Wagnersk ledemotiv – kanskje særlig tydelig i Lokes løftede stav.
Her er Odin, visdomsguden som alltid søker mer visdom (Henrik Rafaelsen), machomannen Tor (han med hammeren), en slags Schwarzenegger med pipestemme (Frode Winther), Loke, slu og farlig (Eivind Nilsen Salthe), Frigg, i evig, uutsigelig sorg over sønnen Balders død (Marianne Krogh), Frøy og Frøya, et elskende tvillingpar i Game of Thrones’ Lannister-stil (Ola G. Furuseth og Renate Reinsve), Heimdall helt i gull, ikke bare tennene, stamfar til treller, bønder og jarler (Paul-Ottar Haga), rockeparet Gygra og Hyme (Tiril Heide-Steen og Jon Bleiklie Devik), og Brage, veltalenhetens gud (Sigve Bøe). Alle er tannhjul i Wilsons større enhet, men hver og en utfyller sin rolle med spesifikk dirigert karakter.
Hadde jeg kunnet, ville jeg gitt skuespillerne 6 på terningen, formen 5 og innholdet 4.
Men det kan jeg jo ikke, så jeg lander på 5.