Kråkesølv var en viktig del av bølgen med norske popband som sang på morsmålet mot slutten av forrige tiår. Debuten fra 2009 ble en suksess, med påfølgende Spellemannsnominasjoner og heftig festivalturnering.
Oppfølgeren Bomtur til jorda ble også godt mottatt, og det er en svært god sjanse for at du så dem live eller hørte dem på radio i dette tidsrommet. Bandet har holdt det gående siden den tid, men har muligens gått noe på tomgang med sine siste par plateslipp.
Denne gangen later kvartetten til å ha blåst nytt liv i musikken, og plasserer seg elegant tilbake i toppsjiktet av norsk pop på norsk.
Bodøbandets femte album starter friskt med tittelkuttet, som også er første singel. Her blandes fuzzgitarer og rene toner over et energisk bakteppe av bass og trommer, med den karakteristisk drømmende vokalen flytende pent over miksen.
En livlig åpning som fanger lytteren, og setter standarden for det som kommer videre. Rocka og følsomt.
Produksjonen virker også noe rikere enn bandets tidligere materiale – stor, åpen og fokusert, veldetaljert uten å rote seg bort. Ikke ukjente Lars Horntveth har gjort en svært god jobb med å bistå bandets fornyelse.
Tekstmessig leverer Kråkesølv fortsatt varene. Å synge på dialekt er flott, men kan i visse tilfeller gi et falskt preg av ærlighet som lett kan utnyttes som erstatning for faktisk innhold.
På låter som «Lenge sia sist» viser bandet at de behersker poppoesi - det er vanskelig å tvile på at linjene kommer fra hjertet.
Et gjenkjennelig narrativ om tapt vennskap og fremmedgjørelse, som griper tak i hjerterota. Forøvrig en flott komposisjon, med et fantastisk refreng som klistrer seg fast i øregangene.
Pangea beveger seg i et spesifikt lydlandskap, preget av melankoli og særs god dynamikk. Malstrømmer av utvaskede gitarer, vakre vokalharmonier og en imponerende rytmeseksjon definerer låtmaterialet.
Dette gir albumet en følelse av helhet – dette er en bekvem lytteropplevelse fra begynnelse til slutt.
Samtidig er låtene varierte nok til at man ikke går lei i løpet av de førti minuttene moroa varer.
«Vi» starter som en kosmisk reise gjennom et Radiohead-lignende musikkunivers, før den i andre halvdel kaster seg inn i heftig gitarlek av typen som vil trekke publikums hender i været under kommende konserter. En riktig godbit av en låt.
Avsluttende «Vardøger» roer ned tempoet, og skaper en ettertenksom, avslappet atmosfære rundt rolig klimpring og avmålte vokalfraseringer. Her bidrar også produsent Horntveth med stemningsskapende piano, og gir en ekstra dimensjon til det romklangbadede lydbildet.
En grand finale for et vellaget album.
Kråkesølv har utfordret seg selv, uten å miste sjarmen som ga dem suksess i utgangspunktet. De tråkker ikke opp nye stier i poprockvilnisset, men utøver godt håndverk ved å gjøre sin egen vri på effektive stilgrep.
De unngår drømmepopfella ved å variere innfallsvinkler, både til tekst og musikk, dette er et behagelig album med substans.