Blodet er rent, trivielt, kraftfullt, myteomspunnet og fryktet. Menstruasjonsblodet er et interessant tema å utforske, og en kan tolke Jenny Hvals nye utgivelse konseptuelt. Blodet er et gjennomgående tema i Blood Bitch, en rød tråd gjennom alle kvinners liv.
Igjen opptar kvinner og kvinnekroppen Hval. Nå også tilført kvinnelige vampyrer og det månedlige ritualet for kjønnsmodne kvinnekropper. Skal man ta henne bokstavelig handler den noe komiske – men melodiøst vakre – «Period piece» om mensen:
«In the doctor's office/Speculum pulls me open/Spacing the space/Accidental sci-fi». For har hun en slags portal? Hun avslutter med «Don´t be afraid/It´s only blood».
I «Untamed Region» utforsker hun videre: «The next morning I wake up and there’s blood on the bed / Didn’t know it was time yet» og «or is it not mine?»
Her er det lydklipp av febrilsk håndskriving og taleopptak av Adam Curtis monolog om linearitet, mannen bak blant annet den politiske dokumentaren The Power of Nightmares.
Han nevner blant annet at «nothing makes any coherent sense» . Og når vi snakker om linearitet – Blood Bitch er langt mer enn en lineær historie om menstruasjon.
Det handler like mye om å definere og omdefinere seg selv, om syklusene vi går gjennom. Om å passe inn i verden.
Det blir ofte opp til lytteren å tolke Hvals blanding av provoserende, underfundige eller komiske tekster. Ikke minst å finne meningen i det fragmenterte uttrykket med lydklipp og samtaler.
Men det er disse komponentene i kombinasjon med det musikalske som tilfører låtene dybde. Det er ikke en stor nyhet at Hval lager komplisert musikk som både er krevende og modig.
Men på sitt mest eksperimentelle klarer hun likevel å være mer catchy enn noensinne. Og det er liten tvil om at dette albumet er det beste hun har utgitt til nå. Tidvis er det helt enestående – en type avantgardepop man drømmer om.
Noen låter krever definitivt mer tålmodighet enn andre. «In the red», som for det meste består av tung pusting assosiert med redsel, er en av dem.
Taktfast pust og isende dronemusikk gir introen til et skrik, noe som jeg innser høres mindre inviterende ut enn det faktisk er. Så kan likevel påfølgende «Conceptual romance» stå igjen som en av de fineste kjærlighetslåtene jeg har hørt på lenge.
Poetisk i formen, delikate arrangementer og vakre vokalharmonier. «I´m high on madness», synger hun. Det er så ærlig som man kan få sagt det.
Musikalsk har hun vendt seg både mot gothinspirert dronemusikk og elementer fra horrorfilmer om vampyrer. Det er likevel langt ifra stummende mørke som omgir låtene.
Hun har Lasse Marhaug med på laget som produsent, og han tilfører vakker støy. I tillegg gjør Hvals tynne, høye vokal sitt for å bringe lyset inn. Vakker koring, synth og fine melodier gjør albumet behagelig å lytte til.
Blood Bitch både krever og fortjener tid for å kunne nytes til fulle. Jeg har vanskelig for å tro at det vil utgis flere like sterke album som Jenny Hvals i høst.