Én gang i tiden, rundt Bon Iver-debuten For Emma, Forever Ago i 2007, skapte amerikanske Justin Vernon intim og gripende folkpop i en nær perfekt balanse av melodisk kraft, akustiske gitarer og sår falsett.
Åtte år og to album senere lager bandsjefen for så vidt fortsatt populær musikk, men i en helt annen, mer elektronisk og vanskeligere form å få tak på.
Oppsummert må Bon Ivers tredjealbum 22, A Million kalles eksperimentelt og plasseres som folktronica. Samtidig åpner den melodiske grunnholdningen og tekstmessige sårheten seg også her, lytt etter lytt.
Ord, instrumenter, arrangement og strukturer vris og vrenges og manipuleres på en måte som ville gjort Radiohead stolt og glad, men kjernen står likevel igjen.
22, A Million byr på like utfordrende som flott musikk. Albumet tar tid å like, men fra denne kanten er det utelukkende et godt tegn.
«Where you gonna look for confirmation, and if it's ever gonna happen. So as I'm standing at the station, it might be over soon».
Det er en mørk Justin Vernon vi møter i de første linjene på albumet. Det er ikke lett å tolke mannens tidvis kryptiske tekster, men i et oppklarende intervju med The Guardian snakkes det om en lang periode med mentale problemer mens han koblet ut og av alt på en reise i Europa.
Livskrisen flyter gjennom albumet som en rød tråd, med jevnlige stikk av angst, frykt og desperasjon.
Vernons problemer kom blant annet av å finne seg selv i posisjonen som rockestjerne, Kanye West-partner og Grammy-vinner (for andrealbumet Bon Iver, Bon Iver i 2011), med manglende tid og kapasitet til å bruke sine skapende krefter.
Men «it might be over soon», og etter fem års fravær er oppfølgeren 22, A Million her i all sin skrudde prakt.
Med stjernestatuskrisen som bakteppe, er det kanskje ikke så rart at albumet høres ut som et rent studioprodukt, opplagt utfordrende å skulle overføre til de store scenene Bon Iver for tiden spiller live på.
Det akustiske elementet fra debuten er forkastet, det samme er de grandiose arrangementene fra forrige gang. I stedet får vi et relativt kort album som er eksperimentelt på alle måter.
Én ting er låttitlene, som basert på troen på tall og deres høyere mening ser fiffige ut, men ikke gir noen fasitsvar om innholdet bak dem. Selv om man forstår at en tittel med tre 6-tall etterfulgt av et skjevt opp-ned-kors neppe betyr glede og hygge.
Inn i nytt landskap
Viktigere er selve musikken, og hvordan ellers normale låtstrukturer, instrumenter og vokalbruk utfordres i det universet Justin Vernon nå opererer innenfor.
I en låt som «21 Moon Water» er sluttproduktet så skurrende langt fra Grammy-utdelingen man kan komme, før bandsjefen smører oss med melodisk medgjørlighet i påfølgende «8 (circle)», låten som minner mest om «gamle» Bon Iver.
For, bortsett fra den velkjente stemmen, er dette Bon Iver i et helt nytt musikalsk landskap.
Etter over én uke med albumet i ørene, er jeg fortsatt ikke sikker på om jeg har forstått alt av innholdet. Men jeg fascineres stort av Justin Vernons evne til å gripe og holde meg fast. Nok en gang.