I fjor valgte Emile The Duke å oversette sin særegne vri på synthpop til morsmålet. Resultatet var konseptalbumet Aasen, som skildret ni-til-fire arbeidslivet med humor og brutal ærlighet.
Et unikt og svært treffende verk, hvor fengende melodier og minimalistiske lydlandskap dannet bakteppe for rått tekstmateriale i nærheten av spoken word.
Hverdagspoesi i sin mest nedstrippede form; rollefiguren Aasen kommer med replikker og observasjoner som beveger seg mellom teaterskuespill og halvsløv popsang. Nå er det altså helgelivet som skal skildres.
Stilen er den samme, med et enda større fokus på historiefortelling. Der vi sist fikk servert glimt av Aasens arbeidshverdag, får vi nå følge ham gjennom helgen.
Fra lykken ved å surfe gjennom siste arbeidsdag før fritiden setter inn, via avslappet festing og eksistensiell krise til mandagen igjen kommer. Et narrativ de fleste kan kjenne seg igjen i, med andre ord.
Det hele begynner med vekkerklokken som ringer fredag morgen, før gladlåten «Fin» setter inn. Aasen surfer gjennom den monotone hverdagen, vel vitende om at han snart kan lene seg tilbake med en øl (hvis kona gir ham lov).
Det hele er akkompagnert av futuristisk funk, med dansbar synthbass og myke keyboardblåsere. Deretter gjestes han av Eirin Madland Sørensen, som tar på seg rollen som den passiv-aggressive kona i «Kompromiss» (og resten av albumet).
Humoren er syrlig, og legger seg tett opp mot virkeligheten. Man ler like mye av gjenkjennelsen som av Aasens lakoniske observasjoner. Ikke minst har låta et svært catchy, lekent refreng.
Vokalen er naturlig nok det som stikker seg mest ut på albumet. Aasen illustreres av en monoton, slepende stemme, med et noe løst forhold til rytme - en slags oppdatert versjon av Odd Børretzen.
The Duke beveger seg denne gangen lenger vekk fra ordinær rap og faste rimmønstre; her er tekstlinjene enda nærmere dagligtale. Det kan minne om en poesiopplesning, men passer overraskende godt med de nedstrippede synthlydene som durer i bakgrunnen.
Ikke minst gir det hele lytteropplevelsen en ekstra dimensjon av realisme, som om du faktisk skulle befunnet deg i Aasens hode.
Videre i albumet sjonglerer Aasen familie- og uteliv, skeier ut ved å kjøpe en pakke røyk, hører på Steely Dan sammen med bohemer, før søndagen kommer med ettertenksomhet og drømmer.
Musikken underbygger historien godt, fra flytende lydlandskap og speisa disco under lørdagens festing, til taktfaste rytmer under søndagens turgåing. Selv om historien står i sentrum, er dette svært vellaget musikk.
Det hele ender med taxi til jobb mandag morgen, med selveste Lars Vaular som sjåfør.
«Hva velger du?» heter låta - her misforstår Aasen spørsmålet om hvilken vei de skal kjøre, og begynner å legge ut om politikk og valg av barnehage for sønnen. Som resten av albumet er det svært underholdende, men også underfundig.
Vanlige hendelser blir metaforer for dypere problemer. Emile The Duke leverer nok et unikt blinkskudd som skiller seg ut i den norske pophøsten.