«I call out, I call out, right across the sea. But the echo comes back empty, nothing is for free».
Nick Cave synger tekstlinjen midtveis i det avsluttende tittelkuttet på sitt nye album. Han gjør det dempet og behersket, men som lytter kan man føle desperasjonen. Bak denne teksten, bak de fleste av de syv andre låtene, bak hele Skeleton Tree.
For midtveis i jobbingen med albumet døde én av Caves tvillingsønner, Arthur. Han hadde tatt LSD for første gang, mistet kontrollen og falt utenfor en høy klippe nær hjemmet i Brighton.
En hendelse, eller traume, som Nick Cave kaller det, som naturligvis preger både innspillingen av og lyttingen til Skeleton Tree.
Selv om Cave mot slutten av Andrew Dominiks dokumentarfilm One More Time With Feeling, som vises på kino nå, spør seg selv i en blanding av følelsesmessig kaos og innsikt: «When did you become an object of pity?».
Det gjør vondt å se. Og vondt å høre.
One More Time With Feeling er en fabelaktig dokumentar som gjennom to timer viser en sterk Nick Cave i en absurd situasjon. Traumatisert vil han med makker Warren Ellis og resten av The Bad Seeds fullføre albumet, mens et filmteam virrer rundt dem.
Åpningscenen, der Cave må kle på seg skjorte og jakke én gang til fordi det ikke ble riktig første gang, er vanvittig. «Av alle ting som ikke er viktig nå», får man lyst til å rope ut som seer.
Nick Cave tar opptrinnet med stoisk ro.
Filmet i svart/hvitt er det meste mørkt, men ikke uten humor. Samspillet mellom Cave og Ellis i studioprosessen er rørende. De er nærmest som tvillinger. De filosofiske samtalene mellom regissør Dominik og Cave i en bil eller hjemme er også sterke.
Det er her en tydelig preget Nick Cave aldri gråter, men svarer alle som undrer. Nei, den kreative prosessen er ikke styrket av at han virkelig har «fått» noe å skrive om etter sønnens død. Tvert i mot, traumet er et helvete.
Kontrastene i og klippingen av One More Time With Feeling er fantastisk, og setter en ny standard for denne typen dokumentarfilm.
Albumet Skeleton Tree setter kanskje ikke ny standard for hverken Nick Cave eller musikken generelt, selv om det nå oppleves som høstens sannsynligvis viktigste utgivelse.
Med ett buldrende unntak er låtene rolige og ettertenksomme. Cave roper aldri ut sorgen sin, men synger like behersket som nakent og sårt. Rundt ham flyter The Bad Seeds forsiktig og melodisk i et balladeri som gir stort rom for vokalen og tekstene.
Derfra kan man lett plukke linje etter linje og tolke dem inn i traumets sammenheng, selv om for eksempel «Jesus Alone»s åpningslinje «You fell from the sky, crash-landed in a field, near the River Adur» ble forfattet av Cave før sønnen Arthurs død.
Tanken om at dette var skummelt profetisk, avfeies av Cave i filmen, selv om vi hører at hans kone Susie er svært overtroisk i møtet med tekstene.
To-tre av de andre låtene virker derimot direkte kommenterende til sønnens død.
Tittelkuttet er nevnt, og den religiøst opptatte Cave er mildt sagt blitt en tviler i låten «Distant Sky», som inneholder tekstlinjene «The told us our dreams would outlive us, they told us our Gods would outlive us. But they lied».
I «I need you» nærmest gråter ordene ut av sangeren i samtlige seks minutter. Det begynner som en bønn om trøst fra hun som går rundt i huset i rød kjole, fordi «nothing really matters, when the one you love is gone». Teksten blir enda mørkere midtveis, når det som må være likbilen kommer.
«And the long black cars waiting round, I will miss you when you’re gone. I’ll miss you when you’re gone, away forever. Cause nothing really matters».
Det er umulig ikke å føle med Nick Cave her, selv om han ikke ønsker å være et objekt for medlidenhet. Rent musikalsk har han og The Bad Seeds laget sterkere plater enn Skeleton Tree, men det spiller liten rolle nå.
Albumet og filmen gjør vondt, men vi får klamre oss til hovedpersonens avsluttende sang etter fortellingen om at alt har sin pris i livet:
«And it’s all right now».