Marit Larsen tok tidligere i år styring over egen karriere. Mellomledd og plateselskap ble kuttet ut, til fordel for hennes eget label, Håndbryggrecords, og komplett kreativ kontroll.
Resultatet var EP-en Joni was right, som ble godt mottatt av både publikum og presse. Musikken ble strippet ned til grunnelementene, med stor suksess; låtskrivertalentet fikk blomstre uten den unødvendige staffasjen.
Nå er oppfølgeren her, med fem nye spor drevet av kassegitar og Larsens behagelige stemme. Og igjen er utgivelsen definert av godt håndverk og effektive stilgrep.
Albumet åpner med tittelkuttet «Joni was right». Her introduseres avmålte blåsere i miksen, som underbyggende garnityr for den lavmælte vokalen og de jevne strengeinstrumentene.
Dette er myk americana, hvor Larsen og hennes kumpaner opererer i et hovedsakelig akustisk lydlandskap med noen elektriske innslag for å skape variasjon og sonisk bredde. Det er en velprøvd formel, som Larsen behersker meget godt.
Hun har stålkontroll, og setter i stor grad sitt eget preg på en sjanger hvor det er mange om beinet.
Andre låt ut er den bluesy «Bluebell mountain». Her arbeider strengene sammen for å skape et sterkt, men minimalistisk fundament for de vakre vokalharmoniene. Den beveger seg i et avslappet tempo, som gir vokalen et godt spillerom til å utforske melodien.
Fraseringene er fengende, og får fortsette noen takter etter at musikken stopper, med en messende repetisjon av refrenget.
Neste låt ut, «The circles», er en mer leken affære, i grenseland mellom glede og melankoli. Her brukes jazzelementer til å fylle ut de åpne lydbildene Larsen jobber innenfor. Selv om låtene beveger seg i samme terreng, har alle noe som gjør at de stikker seg ut i samlingen.
Dette er på mange måter et ettertenksomt album. Fokuset i tekstene er mellommenneskelige forhold (overraskende nok), uten at det blir en overflod av klisjeer og floskler.
Også her utforsker Larsen erketypene av tekstinnhold, med en personlig vri. På avsluttende «Shelby avenue» siver nostalgien fra musikkformen også inn i teksten, som later til å fokusere på en tapt, idyllisk ungdomstid. Gjenkjennbart og poetisk.
Det er på ingen måte nyskapende; Larsen er ikke ute etter å revolusjonere sjangeren. Hun velger heller å legge sjelen sin i arbeidet, og vise talentet sitt i en velkjent form.
Det lykkes hun godt med, selv om ikke alt materialet øyeblikkelig klistrer seg til hjernen. Den korte seansen har stor gjenhørsverdi.
Denne typen singer-songwriter folk/americana er en sjanger som på noen måter kan virke fastgrodd, preget av regler og tradisjon. Men Larsen mestrer den ypperlig, og klarer fint å blåse liv i komposisjonene. Her trumfer håndverk innovasjon.
De femten minuttene som fylles her utgjør en passende lengde. Man unngår ensformighet, samtidig som man skaper en tydelig sammenheng. Formatet fungerer igjen utmerket for Marit Larsen, og sementerer det nye kapitelet i hennes karriere.