Etter å ha hørt singelen «Shut up kiss me», trodde jeg Angel Olsen hadde festet seg et sted mellom grunge og garagerock. I stedet skifter hun estetikken så fort du tror du kan plassere henne trygt innenfor en sjanger. Hun svever mellom dem, og hun gjør det på galant og vakkert vis.
Angel Olsen har tidligere holdt seg innenfor indiefolk-sfæren, mye på grunn av et samarbeid med Bonnie «Prince» Billy. Burn your fire for no witness fra 2014 ble gjennombruddsalbumet som soloartist, der hun skiftet ut lavmælt folk med mer støyende gitar.
Nå har hun hentet inn Sky Ferreira- og Charlie XCX-produsent Justin Raisen, som tilføyer et fint slør av pop. Det glimrer i synth og sårbar ærlighet i åpningsporet, en låt som ved første lytt nesten kan minne om noe fra Lana del Rey.
«I just want to be alive, make something real/doesn’t matter who you are or what you do/ something in this world will make a fool of you», synger hun i «Intern».
Like banalt som det føles som en ektefølt kommentar på menneskelig eksistens. Eller kvinnelig eksistens: «I dare you to understand what makes me a woman».
Selv har hun uttalt at om albumet ikke nødvendigvis er et feministisk manifest, men sentrerer tekstuniverset rundt «the complicated mess of being a woman». Selv om jeg ikke kan påberope meg annen erfaring enn det vakre kaoset det er å være kvinne, tør jeg påstå at også menn kan identifisere seg med låtene hennes. Hun graver i det rent menneskelige, om enn åpent for tolkning.
Fra den rolige og synthtunge åpningen, kommer gitarpop i låter som «Give it up» og «Not gonna kill you». Der får energien utløp før det trekker seg inn i det introspektive i den siste halvdelen av albumet.
Langstrakte toner, sporadiske gitarriff og fin koring gjør «Heart Shaped Face» omtrent til en folkballade. Igjen en ny vending i soundet.
Skal man hente referanser for albumet som helhet, må man nesten trekke inn soul, folk og indierock. Men det er kanskje det som føles unikt for Olsens siste utgivelse. Her har hun ikke bare beveget seg fra sine tidligere album, hun leverer noe forfriskende nytt.
I den nydelige og ekstremt saktegående «Woman», synger Olsen: «I’d do anything to see it all, to see it all the way that you do/But I’d be lying baby, lying to you».
Vokalen i seg selv kan man snakke lenge om. Den vekker til live følelsene som ligger bak ordene hun har skrevet ned. Det er måten hun bruker den på som gjør at albumet sitter i så lenge. I den like rolige låten «Pops» ligger den så insisterende i front at den nesten blir grøtete idet hun blir personlig og ber noen «Take my heart and put it up on your sleave».
Det burde kanskje føles som et forstyrrende element i låten, i stedet blir effekten annerledes. Krever at lytteren også skal føle noe. I det hele tatt står vokalbruken som albumets høydepunkt. Hun treffer kraftfullt der den skal treffe. Instrumenteringen og produksjonen har bare å legge seg fint rundt den.