Karpe Diems Heisann Montebello-prosjekt har vært eksplosive saker. Gjennom et knapt år og nå syv låter og videoer har Chirag og Magdi befestet posisjonen som landets kanskje viktigste samtidsartister.
De trigger, irriterer, morer og kjefter på oss hvite som pusher 50, samtidig som de elskes av unge av alle lag.
Prosjektet har bydd på en rekke av tekster med Karpe Diems kjernetemaer, og en blodrød beskrivelse og kritikk av problemer, forskjeller og forventinger i det delte, norske samfunnet.
Satt på spissen, med rette.
Det hele startet med kritikk av justisminister Anders Anundsen, og en ikke akkurat skjult sammenligning av ham og folk som ytrer seg i innvandringsdebatten via kommentarfeltene.
Klart det ble bråk av «Lett å være rebell i kjellerleiligheten din».
Mest lettfengende var bransjekritikken «Hvite menn som pusher 50», men ordentlig bråk ble det først med femtelåten «Attitudeproblem». Et oppgjør med egen posisjon som rollemodeller og tolkningen av det de rapper om, som endte i en debatt om begrepsbruk etter bruken av «jøde» og «bøg» ved siden av en rekke negativt ladede ord.
Karpe Diems svar var å ironisk arrestere seg selv som oppviglere i den sjette låten «Den islamske elefanten», i en video som grusomt nok ender med at Chirag i cellen drar kniven og stikker ned Magdi.
Han muslimen, altså, den skyldige i alt bråket som har vært.
Heldigvis var det bare et filmtriks, som det heter, for nå avsluttes Heisann Montebello-prosjektet med syverlåten «Gunerius». De siste månedenes kok av kritikk, krangling og konsertvirksomhet oppsummeres gjennom 23 hastige videosekunder, før en helt annen tone settes.
«Gunerius» er et Karpe Diem som ser tilbake på og rett inn i et opplevelsesrikt liv i Oslo og Norge. I et land der Chirag over historiske bilder fra norsk samfunnsutvikling «danser på gjerdet mellom grådighet og ambisjoner», før duoens forjente konsertsuksess mikses med herlige videosnutter fra både leken og alvorlig barndom og nåtid.
«Jeg ble født i trafikken, pappa tok meg ned på Gunerius, der ble jeg døpt i trafikken. Samma hvordan jeg synes du ser ut, så skal jeg elske deg til døden, det er en drapstrussel, drapstrussel, drapstrussel».
Selve melodien bak ordene er én av de svakeste blant de syv under Heisann Montebello-plakaten. Gjengens patenterte miks av rock, elektro og rap fungerer langt bedre og mer energisk i flere av de andre låtene, til tross for det lekkert gripende pianopartiet som avslutter her.
Dette oppleves likevel som underordnet. For, etter et år med mye styr og oppstyr i liv og virke, er det like fint som smart å lande med det viktigste av alt.
Kjærligheten.