Grace Jones
Amfiet, lørdag
Terningkast: 5
Publikum: 12 000
Hun begynte karrieren på tidlig søttitall, men det var i overgangen til 80-tallet at ting virkelig løsnet for den innflytelsesrike artisten Grace Jones.
Minimalistisk, passe eksperimentell popmusikk, i en stilistisk innpakning. Perfekt for tiåret, men også passende for nåtidens tilsynelatende ustoppelige retrobølge. Dette er en musiker viss påvirkningskraft fremdeles er synlig, både musikalsk og når det kommer til image.
Slik sett er dette en flott avslutning på en festival som i år kan sies å ha fokusert på artister som binder sammen fortid og nåtid.
Scenen er fullstendig mørk, før elektroniske lyder begynner å manifestere seg. Så faller teppet, og vi blir møtt av den stødige grooven fra Jones' cover av Iggy Pops legendariske «Nightclubbin'». En svett og skitten versjon.
Den 68 år gamle Jones smyger seg rundt øverst på scenen, ikledd en slags metallisk skjelettdrakt. Stemmen hennes er mektig og suggerende, omgitt av grov, veldefinert bass, skjærende funkgitar og tunge rytmer som beveger seg i transe.
Neste ut er «This is Life», funky dub i verdensklasse. Deretter følger et kostymebytte akkompagnert av Jones som diskuterer bruken av det norske ordet «takk».
LES OGSÅ: Hva er det med dere festivaldeltagere? «Hold kjeft, Øya-publikum!»
Hun har en nærmest unik tilstedeværelse på scenen. En klar visuell profil, som hun har bygget på siden storhetstiden på begynnelsen av 80-tallet. Den virker både retro og futuristisk på samme tid.
Musikken gjør noe av det samme. Den tar oss med inn i et rikt og variert lydlandskap, drevet av funky RnB og nostalgisk soul, pakket inn i en moderne sound.
Åttitallsproduksjonen blir heldigvis ikke gjenskapt på scenen.
Vi går over i låter som er mer tydelig inspirert av kulturen fra Jones' hjemland Jamaica. Tropiske rytmer, hint av ståltrommer, og selvfølgelig reggaetakt.
Så får vi «Libertango», som rett og slett lyder fantastisk. Repetitiv og drømmende, med en beat som får alle hoder til å nikke. Mot slutten av konserten får vi noen mer rocka numre, som løsner på stemningen.
Og selvfølgelig überfunky «Pull Up to the Bumper», hvor Jones går ned fra scenen og danser like foran publikumet. Hun er ikke hemmet av sin alder, for å si det forsiktig.
Konserten kan minne litt om performancekunst.
Kostymene, de stemningssettende monologene mellom sangene, og den messende vokalfremførelsen er med på å skape en nesten utenomjordisk opplevelse. Samtidig tar hun seg tid til å interagere vennlig med tilskuerne.
Et velregissert, om enn noe monotont, show.
Les flere anmeldelser her: