Sondre Justad
Amfiet, lørdag
Publikum: Ca. 9000
Terningkast: 4
Det er ikke dumt å bygge opp hype i dagens musikkindustri. Sondre Justad gjorde et lurt trekk i å slippe en rekke singler før han ga ut albumdebuten Riv i hjertet i fjor.
Sangene fikk tid til å nå nye lyttere og feste seg før skiven kom – halve albumet finnes i singelformat per dags dato. Resultatet er at Justad kom til dekket bord, med mye viral oppmerksomhet på debuten.
Og da har han jo selvfølgelig også blitt booket til Øya.
Solen har igjen begynt å titte frem over Tøyenparken, og en god del tilskuere har satt seg på det nå tørre gresset. Når konserten ved naboscenen tar slutt, begynner det også og fylles opp foran scenen.
Til slutt er det en imponerende folkemengde som har møtt opp for å se herr Justad.
Det starter med en rolig instrumentalintro, før den energiske frontmannen spretter ut på scenen og åpner med «Lovte dæ». En låt som skaper mye liv blant de oppmøtte. At Justad også har et livat backingband hjelper på.
Neste låt ut er «Tilbake», som holder på den livlige stemningen, noe han får god respons for. Deretter introduserer han seg; sjarmerende smånervøs, men likevel scenevant. Han vet hvordan han skal tekke fansen, der han hopper rundt.
Lydmessig er dette ganske streit indiepop, med referanser til artister som Arcade Fire. Musikken fungerer som et tidsriktig bakteppe for Justads ordrike vokal, som utgjør et naturlig midtpunkt i lydbildet.
Piano, blåsere og gitar blir garnityr som underbygger de følsomme budskapene. Her blir vi servert hverdagspoesi, tydeligvis basert på fyrens eget liv, og ofte med fokus på mellommenneskelige relasjoner. Det er mye 'æ', 'dæ' og 'vi' i tekstene.
Musikken underbygger disse allmenne betraktningene, og blåser dem opp i widescreenformat.
Seansen virker ektefølt. Justad eier følelsene sine, gode som vonde. Det er en fin balanse mellom de såre balladene og de lystige poplåtene.
Når «Det e over» setter i gang, stiller han seg på gjerdet like foran publikum, og får også i gang noe allsang. Dessverre dabber settet litt av under midtdelen, og føles tidvis noe slapt.
Det blir rett og slett litt lite variasjon i låtmaterialet – noen av de samme «triksene» går igjen. Heldigvis har Justad blitt en erfaren frontmann, og vet å spille på tilskuerne, både med stagediving og ved å dedikere låten «Tida vi bare va» til Tøyenparken. Jovialt. Publikumskontakt er viktig.
Han avslutter også settet sterkt, med en medrivende versjon av «Riv i hjertet». Med flere låter under beltet kan dette bli riktig så bra.
Les flere anmeldelser her: