Art Ensemble Of Chicago skal spille to konserter på Kongsberg i sommer. Noe særlig nærmere en institusjon i jazzen, kan det bli vanskelig å komme før høsten setter inn.
Saksofonisten og fløytisten Roscoe Mitchell var med på å starte bandet på slutten av 60-tallet, og er fortsatt med. Det nye albumet hans, Bells For The South Side, faller inn i en lang tradisjon av utgivelser fra Mitchell i eget navn.
På denne har han med seg fire trioer, og spekteret i musikken er bredt og sammensatt. Dobbeltalbumet rommer opptak gjort på The Museum Of Contemporary Art i Chicago.
Museet inviterte Mitchell til å skrive ny musikk i forbindelse med utstillingen The Freedom Principle. Denne viste hva organisasjonen The Association for the Advancement of Creative Musicians (AACM) har betydd, en organisasjon Roscoe Mitchell for øvrig var med å starte, og stilte blant annet ut alle perkusjonsinstrumentene til Art Ensemble.
Det er pianist Craig Taborn som legger anslaget på Bells For The South Side. Sammen med trombonist og pianist Tyshawn Sorey og trompetist Hugh Ragin, er han den mest profilerte av de åtte musikerne Mitchell har med.
Åpningssporet «Spatial Aspects Of The Sound» er et åpent stykke som bærer i seg Roscoe Mitchells ideer om musikk som femti prosent sound og resten stillhet.
Klangene fra de to pianoene og perkusjonen får duve ferdig og dermed gi rom for ettertenksomhet. Det finnes ikke hast i dette nummeret, til tross for at det tas frem skarpe kanter og rå akkorder mot slutten. Vemodet ligger som grunnstemning gjennom tolv minutter.
Det går en rød tråd tilbake til de albumene Mitchell kom med på 70-tallet. Han har helt åpenbart forfinet og tydeliggjort noe han har holdt på med lenge. En slik kontinuitet kan bli god i rette hender.
Når vi kommer til «Panoply», går tankene tilbake til Mitchells samspill med Lester Bowie i Art Ensemble Of Chicago. Arrangementet og samhandlingene med Hugh Ragin beveger seg i samme felt som Bowie og Mitchell gjorde da de dro til Paris med moderbandet i 1969.
Intensiteten er ungdommelig. Fremføringen er moden. Det er mye fint å si om Roscoe Mitchells tidligere utgivelser på ECM, men det vi hører her, vil bli stående.
Det får en helt egen kvalitet når stilskapere får historien til å falle på plass i godt moden alder. På tittelsporet trekker alle trioene sammen, uten at noe virker overlesset av den grunn. Klokkespill, bjeller og perkusjon får godt med rom til å etablere seg, før trompeten kommer inn med et tema på utlån fra gospeltradisjon.
De tre trommeslagerne og perkusjonistene Tani Tabbal, Kikanju Baku og William Winant er helt avgjørende for fargeleggingen av dette albumet. Hovedpersonens bruk av sopranino, sopran-, alt- og bassaksofoner gir stor variasjon. Mitchell velter ut lyd, og han hvisker deg i øret. Sirkulær pusteteknikk muliggjør uavbrutt lydstrøm.
Bells For The South Side er et vakkert selvportrett – og et godt samtidsdokument på en tradisjon jazzen hadde vært langt mer fattige uten.