Selv om du kun er en sporadisk bruker av sosiale medier, leser kanskje én og annen musikknyhet, er det likevel umulig ikke å få med seg at Katy Perry slipper album. Hun er en av verdens desidert største popsuksesser, og med fjerde album i rekken – Witness – følger det et enormt PR-maskineri.
I Perrys tilfelle sprenger det seg inn i nær sagt alle kommunikasjonskanaler.
Hvem andre kunne hatt en livestream av seg selv i fire døgn – komplett med terapitime og rangering av de seksuelle prestasjonene til sine berømte ekskjærester?
For ekstra publisitet er det også en genistrek å ha en offentlig beef med den andre store popgiganten i bransjen; en langdryg sing-off med Taylor Swift etter at den ene visstnok stjal den andres turnédansere resulterte angivelig i låten «Bad Blood» fra Swift.
Motsvaret har dukket opp på Witness i form av låten «Swish Swish», og det sier litt at Swift-affæren er mindre irriterende enn låten.
«Swish swish bish/ Another one in the basket» er bare en av mange tvilsomme tekstlinjer. Eller hva med denne: «Your words are like Chinese water torture / And there’s no finish line/ Always one more corner» fra låten «Déjà Vu»–som for øvrig fikk Sufjan Stevens til å ta til Twitter for å kommentere det elendige lyriske nivået.
Og det er få høydepunkt for dem som leter.
Nå har aldri Katy Perry lent seg på poesi, det er snarere store, catchy refreng som har gitt henne en endeløs rekke suksessfulle singler. Teenage Dream fra 2010 var bygget opp av dem, og låten «Roar» fra det senere albumet Prism (2013) viste at det var det hun kan best.
Ifølge artisten representerer Witness i større grad personen bak den glitzy karakteren Katy Perry. Men i forsøket på å lage «woke pop» som hun kaller det, med dypere budskap om feminisme eller hjemlandets fragile politiske situasjon, drukner hun i platte metaforer.
Metakommentarene av egen status som popstjerne i «Bon Apétit» faller også gjennom. En mer enn stødig vokal klarer hun ikke å gjemme bort i elektronikalandskapet hun har beveget seg lenger inn i, men refrengene griper seg ikke fast denne gangen.
Musikalsk driver hun bort fra gitardrevne hooks; i nevnte «Swish Swish» synger hun for eksempel over house-beats, og låtene er generelt i dancepop-kategorien.
Katy Perrys forsøk på en slags autentisitet, om jeg kan bruke det ordet, vil sannsynligvis også støte bort de svært unge lytterne som tross alt søkte til henne for det overdrevne, fargerike og svulstige.
Det var musikken til karakteren Katy Perry hun burde holdt seg til.