Det har gått hele seks år siden vi sist hørte fra gjengen i Fleet Foxes. I løpet av denne tiden har de hatt tre år med offisiell pause etter et travelt turnéregime, men i fjor kom de igjen sammen, og begynte å spille inn ny musikk.
Resultatet er Crack-Up, bandets tredje album, som holder på de definerende karakteristikkene fra deres suksessfulle tidligere arbeid, samtidig som det beveger seg enda lenger inn i de drømmende, løse sangstrukturene de alltid har flørtet med.
Comebacket åpner med messende «I am all that I need ...», som hopper brått mellom forskjellige inntrykk. En vegg av strengeinstrumenter og vokalharmonier blir avløst av ensom solosang for et par takter, før bandet igjen stemmer i.
Et sammensatt verk, som allikevel fremstår som en uniform enhet, noe som også stemmer for dette albumet som helhet. Låtene glir inn i hverandre, og selv om materialet er noenlunde variert, beveger det seg hele veien innenfor det samme musikalske territoriet.
Dette er, i likhet med de foregående albumene, suggererende stemningsmusikk som det er lett å fortape seg i. Hovedinspirasjonen er klassisk folk-pop, med hovedfokus på akustiske instrumenter og vokalharmonier.
Det sniker seg også inn noen synthdetaljer og elektroniske effekter her og der. Musikken opererer i et stort og åpent lydlandskap, og veksler mellom massive, sammensatte komposisjoner, og neddempede passasjer med stilren pop.
I det store og hele føles det litt som å flyte på en sky av nostalgiske lydinntrykk i en moderne innpakning.
Noen låter stikker seg så klart ut, selv om dette er et album som nytes best som en helhet. Den beste i mine ører er nær symfoniske «Third of May/Odaigahara», som blander svevende vokal badet i romklang med drivende gitar og piano, mens en sløy rytme holder det hele sammen.
Låten bygger seg rolig opp over de ni minuttene den varer, og lik mange av komposisjonene her veksler den mellom forskjellige deler i stedet for å gå frem og tilbake mellom typiske vers og refreng. Denne typen låter lar bandet vise at de kan mer enn å lage pene leirbålsanger.
Man snakker ofte om det «vanskelige tredjealbumet», hvor band gjerne vil prøve noe nytt. Fleet Foxes holder på formelen som har gitt dem suksess så langt, men perfeksjonerer den i enda større grad.
Interessante låtstrukturer og musikalsk eksperimentering gir dem en enda sterkere egenart – de stikker seg ut fra bølgen av drømmende kassegitarmuzak.
Crack-Up flyter godt hele veien gjennom, som ett stykke musikk, og er absolutt verdt tiden.