Grammyvinneren Jason Isbell føler seg som en rockemusiker, med country-bakgrunn og sørstatsdialekt. Derfor er det greiere å plassere ham i countrymusikken.
Han bryter imidlertid med sjangerens standard på mange vis. Denne dobbeltheten, kombinert med strålende låter og musikk med skikkelig bitt gjør ham til noe helt spesielt.
Gode sanger finner alltid sitt publikum, selv om det av og til kan ta sin tid. Jason Isbells sanger er av et slikt kaliber at stadig flere finner frem til denne, på alle sett, unike låtskriveren.
Han synger om de som ingen stemme har, som føler seg tilsidesatt og bærer på et sinne som må kanaliseres et sted. Selv er han tørrlagt alkoholiker. Låtene handler ofte om en bestemt type mennesker, ulike amerikanere som føler seg ignorert. Høres det kjent ut?
Mange har prøvd å forklare hvorfor Donald Trump kunne bli valgt til landets fremste embete. Det ligger et latent sinne der, og Jason Isbell, som forfatteren J.D. Vance i boken Hillbilly Elegy, gir oss et innblikk i en bit av det amerikanske samfunnet mange vet lite om.
Sentralt står sangen «White Man’s World». Etter at han ble far, kom spørsmålet om hva slags verden datteren skal tre inn i. Et dilemma av uante dimensjoner. Han klarer å sette ord på dette, og kler dem i musikk som noen ganger har en hardhet, andre ganger er dynket i country med fele eller rock med drivende gitarer.
«I’m a white man living in a white man’s world/Under our roof is a baby girl/I thought this world could be her’s one day/But her momma knew better» er inngangen til sangen. Avslutningen er ordene «I still have faith, but I don’t know why / Maybe it’s the fire in my little girl’s eyes».
Låten treffer en nerve som forannevnte bok, og forsterker de andre fortellingene som omhandler alt fra politikk, lengsel, kjærlighet og forgjengelighet til fremmedgjøring som bryter ned enkeltmennesket.
Jason Isbell utfordrer egne demoner og gjør dem til små åpenbaringer av noen sanger. The 400 Unit er det perfekte bandet til å realisere The Nashville Sound.
Man formelig føler bandfølelsen, kollektivet som drar i lag og skaper et fantastisk bakteppe av nyanserike klangfarger til noe som til tider er uten håp.
Samtidig bærer albumet i bunn en positiv optimisme. Litteraturen er en viktig del av Isbells oppvåkning som artist, sammen med hans dyrekjøpte erfaring på veien som utøvende musiker.
Mannen er på vei mot noe stort, og dette er en ny perfekt markør i en karrière som peker mot himmelen.