De trenger vel knapt noen introduksjon, dette britiske rockebandet med over to tiårs musikalsk innovasjon bak seg.
Fra å sette ny standard for rock med OK Computer til den dypt melodiøse og mer eksperimentelle Kid A. Så kom det niende albumet i rekken i fjor – det glitrende A Moon Shaped Pool, som i stor grad får innlede kvelden.
Bandet stiger frem i tåkebelagt mørke og starter med atmosfæriske «Daydreaming», med et stille fyrverkeri av tynne hvite strobelys underveis i låten. Deretter angripes vi av hektiske lilla lys. Første publikumsfavoritt kommer med «15 Step» og en vokalist dansende med rytmeinstrumenter.
Frontfigur Thom Yorke er kjent for sin heller lakoniske scenepersonlighet, og er svært knapp med ord mellom låtene også i kveld.
Han ser tidvis nærmest lidende ut der han står og omtrent personifiserer denne tunge lyrikken, de beksvarte følelsene Radiohead har laget store hits og vakker musikk av.
Publikum får absolutt en dansende Yorke innimellom – de hakkete signaturbevegelsene, hoftevrikking under låter som «Identikit» – som for øvrig blir et funky høydepunkt.
Men generelt trenger ikke Yorke gjøre stort annet enn å stå rett opp og ned for å ha publikum i et fast grep. Falsettvokalen er nesten meditativ enten den glir over dronemusikk eller synkron tromming. Det er lett å falle inn i eksistensielle tanker og imaginære dystopiscenarioer i et kontinuerlig intenst lysshow – og med lange sekvenser av ordløs vokal.
Men Radiohead rocker det også opp, blant annet i «Weird Fishes/Arpeggi» som blir ren poprock, og toner det enda mer ned med en akustisk «Exit Music».
Jonny Greenwood er hardt arbeidende gjennom kvelden; han legger så mye kraft i hver akkord at det virker som om alt står og faller på hver eneste låt, og skaper mer dynamikk i konserten ved å bytte rundt på instrumenter – både piano og synth.
Samspillet i bandet er så innarbeidet at det virker totalt uanstrengt, kanskje ikke rart heller etter nær 30 år sammen. Spesielt er bassist Colin Greenwood og trommis Philip Selway som en enhet der de spiller mot hverandre.
For et band som hele tiden har redefinert seg selv, tatt stadige nye stilistiske valg, er det også imponerende hvordan Radiohead klarer å gjenskape stemninger fra de forskjellige epokene live. Tung rock, gitarsoloer og drone avløses av hymnelignende sekvenser, bluesriff og funk.
Det finnes bare et knippe av vokalister som klarer å eie publikum så inderlig en hel kveld – omtrent uten å ytre et ord.
Et par takk og «Oh shit» under «You and whose army», når han stirrer publikum i øynene gjennom et kamera på pianoet.
Yorke har altså denne tiltrekningskraften fra scenen. Men først og fremst var kvelden en fremvisning av instrumental overlegenhet fra et band som holder seg evigunge.
Onsdag kveld er det ny konsert med Radiohead i Oslo Spektrum.