Erlend Apneseth forsyner seg av impulser fra hele verden. Det blir det – i samspill med strålende musikere – spennende, fascinerende og frydefull musikk av.
Sommeren er i anmarsj, og for mange er de mange musikkfestivalene årets store begivenhet på musikkfronten.
Én som har markert seg og vokst til en internasjonal storhet, er Førde Internasjonale Folkemusikkfestival.
De har klart å forene tradisjon, musikalsk vidsyn, og forbrødring på tvers av alle tenkelige skillelinjer. Et annet element er åpenheten de fremviser i møtet med det ukjente og særegne ved ulike kulturelle uttrykk.
Det er i denne sammenheng Erlend Apneseths betagende bestillingsverk Nattsongar til fjorårets festival treffer så perfekt.
Han viser med lekent alvor, oppfinnsomhet, musikalsk glede og vitalitet hvor mangfoldig og samtidig beslektet musikk fra den store verden kan være.
Hardingfelespilleren, folkemusikeren og komponisten Erlend Apneseth (27) fra Jølster i Sogn har på kort tid, tross sin unge alder, markert seg som en søkende musiker som evner å utfordre og begeistre.
All musikk kommer fra et sted, den oppstår ikke i et vakuum. Den blir levende i møte med andre og skapes gjennom ulike impulser. For opphavsmannen er dette kjernen i bestillingsverket, og du verden hvor dyktig det er sammenvevd.
Varsomt lokker og innbyr han oss til å ta del i hans opplevelse av hvilket fellesskap musikk skaper folk imellom. La det være sagt med en gang, du trenger ikke være bevandret i folkemusikkens verden for å sette pris på det som fremføres her.
Gi musikken ditt øre og du vil bli revet med.
Det er ikke gitt å forene så ulike uttrykk som folkemusikk, jazz, samtidsmusikk og begrepet verdensmusikk slik at ingen av delene fremstår som kun krydder i miksen og mister sin egenart.
Det er her disse unge lyttende og åpne musikerne – Hans Hulbækmo, Stein Urheim, Erik Rydvall og Ole Morten Vågan – viser sitt mesterskap.
Musikk kan være, sagt litt enkelt, ulike stemninger satt i system. Verket spenner fra det meditative og slåtteaktige via rytmisk spenst og jazzinspirerte dragninger til fremmedartede toner av klanglig skjønnhet. Her utvikles små melodiøse temaer til fullvoksne sanger uten ord, men allikevel med massevis av visuell kraft.
Spesielt kan man fremheve de to østeninspirerte melodiene «Oasia» og «Nattsong». Her vris og vendes det tradisjonelle til noe nærmest magisk. Så enkelt og samtidig vakkert og gripende kan det gjøres.