«Have fun/ be free/ let go/ feel the flow/ put your mind at ease» gjentas på åpningssporet av Miss Tatis debutalbum.
Hun har vært en «snakkis» i ny norsk musikk en stund, nå er platen her.
I «Free» er rappingen hennes som et ekko av 90-tallets hiphop – en mildere versjon av Foxy Brown nærmest, mens soulvokalen legger seg pent over knitrende trommebeats og behagelig funky melodilinjer.
Tekstlinjene oppsummerer bergensartistens versjon av hiphop, som henter like mye fra soul som funk. Slikt sett skiller den seg ut som en varm bris fra vest og hiphopen vi er vant til fra den kanten.
Låten er en sterk start til et friskt og samlet sett solid debutalbum fra en artist som har rykte for å være en mer enn stødig liveartist. Nivået på resten av låtene er riktignok ikke like høyt.
Tatiana Palanca har angolanske røtter, tilbrakte sine første ti år i Portugal før hun flyttet til Bergen. Hun har bakgrunn som korist blant annet for Kakkmaddafakka og Datarock før hun satset som soloartist for et par år siden – med en rekke festivalopptredener bak seg.
Ifølge presseskrivet blir låtene skrevet for liveformatet, eller fra scenen, for «den beste måten å gjøre ferdig en låt på er å spille den live for å se hvordan publikum reagerer». Det er lett å se for seg hvordan Tatis intrikate låter kan vekkes til live og fungere bedre på scenen enn hun får til på album.
Låter som den repetitive «You got to», «No more love» og rytmiske «Cruel Intentions» føles nemlig mest som fyllmateriale, og for mye av det på et album som teller ni låter.
I «Woman» synger Tati om hva hun som kvinne forventer fra en mann – en som behandler henne som en dronning, helst. Eller, «The man that can forgive me when I´m wrong/ I´ll be his girl».
Her oser det av attitude man gjerne skulle sett live, og den stikker seg også ut som en av de minneverdige låtene.
Sounden er unikt i norsk sammenheng, en god porsjon synth til old school hiphop og R & B blir en varm og funky miks. Det blir albumets styrke, selv om låtene enkeltvis er litt skuffende.
Men det finnes noen høydepunkter. Spesielt er produksjonen og rapsekvensene om dårlige konsumentvaner i «Bad habits» en opptur. Her kommer også den allsidige vokalen til sin rett.
Kunne den ikke bare fått utfolde seg litt mer, det er tross ikke mange stemmer med de kvalitetene, som kan puste liv i neo-soul her til lands.
Det er absolutt mye fint å hente fra Tatis første album, selv om den gjerne kunne vært strippet ned til en EP. Vi har nok ikke hørt det siste fra denne artisten.