Herreløse er tilbake! Hiphop-kollektivet fra Oslo har holdt på i over femten år, men fikk først suksess i allmennheten med debutalbumet Kall det hva du vil fra 2014.
Trioen har fått oppmerksomhet for ærlige tekster med poetisk dybde, pakket inn i minimalistiske beats og spartanske melodilinjer. En god oppskrift, med nok uhøytidelighet og humor til å treffe bredt.
Det åpner med melankolsk drivende «10–12000 grunner». Den handler tilsynelatende om hvordan et noenlunde slapt liv kan unngås, men fristelsene blir for store, og grunnene til å snu om blekner. Passe rått, med ord til ettertanke. Låten droner seg rolig fremover, og bringer oss inn i de herreløses univers.
Lydbildet er moderne, med hint til havet av nye hiphopundersjangere som blomstrer i den digitale verden.
Herreløse gjør sin egen vri på sjangeren, med et følsomt lydlandskap basert rundt gjentagelse, oppbygning og nedbrytning. Det er lett å bli sugd inn i musikken deres, og de sparsommelige virkemidlene retter lytterens fokus mot tekstene og rappernes uavbrutte flow. Teknisk sett er de svært dyktige rappere, flinke til å spille på hverandres egenskaper.
Rytmisk lek og tydelig personlighet i fremførelsen holder det hele fra å synke hen i ren monotoni – den rolige flyten lar musikken puste.
Albumet ble hovedsakelig spilt inn i løpet av et par uker i fjor høst, noe som bidrar til helhetsfølelsen – disse låtene hører åpenbart sammen. Tittelen, Jacob Blitz, kommer fra da produsent Johan «Kick Ass» Larsson (kjent fra OnklPs Fjerne Slektninger) mishørte tekstlinjen «jakke og kicks» fra tittelkuttet.
For øvrig en låt med mer fart, hvor det blir satt spørsmålstegn ved hvordan innpakning og stil ofte kan få mer oppmerksomhet enn innhold i dagens rapkultur, drevet av en enkel men fengende basslinje. En låt som passer like godt i parken som på dansegulvet.
Det mest treffende sporet er «Maska mi». Som du kan tenke deg, handler den om maskene vi bærer i det offentlige, hvordan vi kan gjemme oss bak steinansikt og unngå å gi av oss selv.
Et tema mange kan identifisere seg med, utgreid på en personlig, poetisk måte, omgitt av lekre synthdetaljer. I det hele tatt en sterk låt.
Dette er et gjennomgående stilrent album, med en ganske spesifikk sound. Her blandes melankoli og fandenivoldskhet på en treffende måte, og låtene flyter pent inn i hverandre. At Herreløse har begrenset seg til syv låter spredt over 26 minutter gjør at ingenting føles overflødig.
Man burde kanskje være i riktig humør for å få mest ut av skiven, men når man først er der, er dette gull.