Hele 25 år er gått siden Roger Waters sist ga ut et studioalbum. Det må sies at 73-åringen har brukt tiden godt.
Ikke bare har han etablert seg som én av de mest suksessrike og mesttjenende soloartistene på konsertmarkedet, materialet som er samlet opp til dette albumet er sterkt.
Det er lenge siden sist, men Is This The Life We Really Want? låter da friskere og mer potent enn mannens tidligere soloalbum fra ’92, ’87 og ’84. (Operaen fra 2005 holder vi utenfor her).
Årsaken er nok samspillet med et par mektige personer: Produsent Nigel Godrich, også kjent som «det sjette medlemmet» av Radiohead. Og president Donald Trump.
For Roger Waters er sint. Eitrende forbannet, rett og slett.
«Picture a shithouse with no fucking drains, picture a leader with no fucking brains» smeller det fra ham i «Picture That», og alle veier leder til Washington D.C.
For fans av Waters og Pink Floyd kommer dette neppe som en overraskelse, for Roger har vært forbannet på ledende politikere, medier og samfunnets utvikling siden midten av 70-tallet. Da han sist uke varmet opp til sin nye Us+Them Tour med en lukket konsert i New York, smalt det høylytt igjen.
Under låten «Pigs» fra det ofte underkjente Pink Floyd-albumet Animals viste han pornografiske billedcollager med presidenten, før det hele fadet ut med «Til helvete med Trump!» i neonbokstaver på skjermen bak.
Sint er han også her i albumets første single «Smell the Roses», der det nok en gang er krigsmotstanderen Waters som sammenligner lukten av døde kropper med blomster.
«Wake up, wake up and smell the roses. Close your eyes and pray this wind don't change, there's nothing but screams in the field of dreams».
Selv med den treffende tittelen, er likevel ikke Is This The Life We Really Want? bare politikk. Det handler om nostalgi og kjærlighet også, og den aldrende herren er søt når han etter en tikkende, «Time»-aktig intro åpner albumet med rolige «Déjà Vu»:
«If I had been God, I would have rearranged the veins in the face to make them more resistant to alcohol and less prone to aging».
Sammen med de aktuelle tekstene, er albumets styrke at det låter Pink Floydsk, uten å bli kjedelig, selv med tilsammen 12 og delvis ganske lange låter.
Det er nok der påvirkningen fra produsent Nigel Godrich spiller inn. I et intervju under Bylarm i Oslo i mars fortalte Godrich at målet med innspillingen var akkurat dette:
En oppdatering av det velkjente lydbildet, uten å miste egen historie. Duoen lykkes godt.
Den musikalske helheten er Pink Floydsk saktegående, styrt av akustisk gitar, pianospill, den rullende bassen, insisterende synth og en del strykere.
Alt hørt før fra denne kanten, men likevel effektfullt.
Å låne trommespillet fra David Bowies «Five Years» til to av låtene, får regnes som en hyllest. På kjent konseptvis legges det også til samplinger, lydeffekter og massevis av opptak fra TV, ikke minst av en skrytende Donald Trump. Nok en gang hørt før, nok en gang effektivt.
Svaret på albumtittelen er nei, verden og livet er ikke slik Roger Waters «really want» nå, men heldigvis bruker han frustrasjonen til å lage god musikk. Overraskende god, faktisk.
Albumet slippes fredag 2. juni.