Det er lett å avfeie engelske Harry Styles allerede på startstreken. Nok en gigantisk boyband-stjerne som går solo med det «voksne» albumet, liksom. Tag som uinteressant pr. definisjon.
For det har vært så mange av dem, Justin Timberlake, Ronan Keating, Robbie Williams og One Direction-kompis (?) Zayn Malik, for å nevne noen få, som med kommersiell suksess, men vekslende kvalitet har gått løypen før ham.
Overraskelsen var derfor stor, nærmest sjokkerende, da førstesinglen «Sign of the Times» ble sluppet for litt siden.
En seks minutters kraftballade med en superb melodi og helt fantastisk vokal, som fikk smått rystede anmelderne til å slenge om seg med sammenligninger som David Bowie, Queen og Elton John.
Det siste er for øvrig mest treffende her. Ikke rart at fyren har havnet på omslaget av magasinet Rolling Stone.
«Sign of the Times» har ingenting med avdøde Prince å gjøre, selv om tittelen er lik hans klassiske låt. Innholdet bærer likevel på noe av det samme, en fortvilet usikkerhet over samfunnets utvikling.
«Just stop your crying, it'll be alright, they told me that the end is near, we gotta get away from here».
Ifølge Styles er låten skrevet fra perspektivet til en mor som får beskjed om at hun vil dø i barsel, og får fem minutter til å si noe til sitt nyfødte barn. Er det virkelig slik vi har det? Kort tid til å ta grep, før samfunnet og kloden slik vi kjenner den går under?
«Just stop your crying, it's a sign of the times, welcome to the final show, hope you're wearing your best clothes. You can't bribe the door on your way to the sky, you look pretty good down here, but you ain't really good».
Årets klassiker i sjangeren voluminøst gripende ballade, der.
Resten av de ti låtene på Harry Styles’ selvtitulerte solodebut holder ikke samme høye standard, hverken musikalsk eller tekstmessig, men mye er overraskende godt. Åpningen «Meet Me in the Hallway» er en vokal- og akustisk godsak, mens den sterke tredjelåten «Carolina» ikke hadde skjemt seg ut på et album med Beck.
Mindre spennende blir det i andre halvdel av albumet, når Styles og hans mange låtskrivere henter frem rockeren i ham i «Only Angel» og «Kiwi», men denne «fasen» er heldigvis unntaket.
For summen her er en voksen popplate som lover godt for fremtidig karrière. Veien er fortsatt lang frem til Elton John, så ærlig må man være, men en utstudert popentertainer som Robbie Williams bør absolutt se seg over skulderen.