Henrik Berggren er best kjent som låtskriver og sanger i det svenske kultbandet Broder Daniel, hvor han spilte sammen med ikke akkurat ukjente Håkan Hellström. I løpet av de siste ti årene har det stadig kommet drypp om et soloalbum, mens mannen har slitt med kronisk sykdom, og nå er det altså endelig her.
Med på laget har han andre tidligere medlemmer fra moderbandet, og man kan absolutt gjenkjenne noe av sounden. Men fokuset har flyttet seg noe, fra skranglete gitarer til nette og nostalgiske poparrangementer.
Albumet åpner kraftfullt med «Hold on to your dreams». En fengende låt med call-and-response-vokal ikke ulikt klassikeren «California dreamin'». Gitarakkordene lyder stort, og danner sammen med den hektiske trommingen et massivt, åpent bakteppe under Berggrens sterke vokal.
Neste ut, «Wild child», kombinerer en drivende discorytme med et hypnotiserende gitarriff. Rytmeseksjonen gjør en utmerket jobb, mens de melankolske, nærmest såre, melodiene drar lytteren inn. En sterk åpning, med andre ord.
Berggren har tydelig hentet inspirasjon fra sekstitallets psykedeliske popmusikk. Her kan man høre spor av artister som The Mamas And The Papas, The Byrds og Simon & Garfunkel, i en sjarmerende indieinnpakning.
Følsomme melodier står i sentrum av musikken, med en god dynamikk i energinivået. Fra neddempet til hjerteskjærende, gjerne i samme låt. Låtene følger ofte sjangerens tradisjoner nøye, og er slik sett gode utførelser av etablerte normer.
Berggren legger så klart sitt eget preg på ideene, med sin karakteristisk rufsete vokal som dominerer på alle sporene.
En låt som stikker seg ut er «Parties». Spinett og strykere former et drømmende, neo-barokt lydlandskap som fylles ut av piano- og synthdetaljer, mens Berggren messer om det røffe festliv. En låt som nikker til klassikere som «Scarborough fair» og «Eleanor Rigby», men med et langt mer fandenivoldsk innhold. Kult.
En annen personlig favoritt er sistelåten «Come, mommy, take my hand», hvor sparsom westernfilmgitar og majestetiske strykere bidrar til et nærmest episk uttrykk, understreket av nok en sterk vokalprestasjon.
En perfekt avslutning på et involverende album.
Wolf's heart har åtte låter spredt over en halvtime. Det er nok til å suge inn lytteren, uten å spille det samme kortet for mange ganger. Det er ikke alle låtene som fester seg like godt, men de er gjennomgående velskrevne, og skivens produksjon gjør det hele til en behagelig affære.
Berggren har laget et godt album, som burde gå hjem hos både Broder Daniel-fans og tilhengere av vellaget popmusikk generelt.