Finn Kalvik er akkurat blitt 70 år, og markerer samtidig 50 år som artist. I tillegg er det gått hele ti år siden hans forrige studioalbum. Tanken på nye sanger fra den kanten så ut til å være avskrevet.
Men så fant han tilbake til den biten av seg selv han trodde han hadde mistet – sin musikalske skaperkraft.
Ingen vei hjem er blitt et hyggelig gjenhør med en som var sentral da visebølgen hadde sin glanstid. Hans første singel «Finne meg sjæl» fra 1969 ble et begrep og etablerte ham som en av frontfigurene i miljøet rundt Club 7 og viseklubben Dolphins.
Siden har han opp gjennom årene gitt oss mang en musikalsk godstund. Han oppnådde sin porsjon av suksess, men har aldri fått den anerkjennelsen han hadde har fortjent. Selv om flere av hans sanger er blitt folkeeie.
Det er opp mot en slik bakgrunn disse ni nye visene får det litt trøblete.
Tekstmessig er det slik vi kjenner han. Ærlig og direkte. Små øyeblikksbilder, tanker om livet og tiden som har gått. Han ser tilbake, innser at det som har vært kan ikke omgjøres, men erkjenner at alt har sin tid.
Hvor vidt disse fortellingene klarer å engasjere, er litt avhengig av hvor i livet lytteren befinner seg.
For meg blir dette nye albumet et lite paradoks fordi tekstene kler melodiene, men melodiene gir for lite der de rusler av gårde. Det er som om musikken er fra en annen tid, og fremstår mer tilbakeskuende enn det man kunne håpet på.
Han har alltid hatt et snev av blues i sin musikk. «Ingenting varer evig» med blås og det hele river litt opp i det tradisjonelle visepreget. Når det er sagt gjør musikerne en god jobb innenfor den melankolske rammen sangeren innbyr til. Det er lett å begripe den ensomhetsfølelsen han synger om i «Klokkene ringer for deg» og «Kyss med smak av tårer».
Det er derfor godt å høre at han er på gang igjen. Kan vi håpe på mer? Låtskriveren er kanskje litt rusten, men artisten har fortsatt mitt øre.
Ser man på hyllestene og de mange omtalene han er blitt til del i forbindelsen med 70 årsdagen, er den gamle hedersmannen av en trubadur ikke glemt. Selv Dagsrevyen har innslag om jubilanten.
Nevnt er hans popklassikere, hans fremste visesanger, jazzflørt og hans mange samarbeidspartnere. Fra tradisjonell visesang, jazztakter til Melodi Grand Prix og ABBA.
Alt velfortjent og på sin plass. Finn Kalvik har satt spor og det er ikke over ennå.