Altmuligmusiker Damon Albarn skifter ham igjen, og snakker verdenspolitikk med et «festalbum» mens verden går til helvete.
– Ingen fortalte meg at man ikke lager lange album lenger. Fanden, jeg må komme meg mer ut.
Ordene falt da en humørfylt Albarn ble intervjuet på BBC for noen uker siden, i forbindelse med det femte albumet fra Gorillaz. Og ja, det er fullt mulig at engelskmannen ikke har vært så mye ute de siste 25 årene, mellom alle musikalske påfunn:
Åtte rockealbum med Blur, fire med filmmusikk og ett soloalbum. Plater med The Good, The Bad & The Queen og Rocket Juice & The Moon, og verdensmusikkplater og konserter med Mali Music, DRC Music og prosjektet Africa Express. Én opera, produsent for Bobby Womack, og nå altså fem album med elektropopprosjektet Gorillaz.
En mengde og variasjon i sjangere som selv i våre eklektiske dager må kalles ekstrem. Likevel er musikk-poteten Damon Albarn klar på hvor han trives best:
– Gorillaz er det ene stedet der jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil, sier han til BBC.
Det virtuelle bandet Gorillaz dukket opp tidlig på 2000-tallet, etter at Blur-sjef Damon Albarn og tegneserieforfatter og designer Jamie Hewlett begynte å jobbe sammen. De to sløvet mens de så på tomhetens ypperstekanal MTV, og skapte sitt multimedieprosjekt Gorillaz som en kritisk kommentar til det Hewlett omtalte som «it’s a bit like hell».
Suksessen med debuten Gorillaz i 2001 ble stor, og albumet som mikset rock, pop, elektro, dub og hiphop solgte til slutt syv millioner eksemplarer, mer enn Blur noen gang oppnådde.
Siden kom det nytt album i 2005, og to plater i 2010. Syv år senere følger det ferske femtealbumet Humanz de musikalske og animerte sporene fra tidligere. Albarn med sine futuristisk lydende synther og en lang rekke vokalister og samarbeidspartnere står for musikken, mens Hewletts visuelle univers figurer på nett, i videoer og i en egen app.
Kritikken retter seg derimot denne gangen mot noe langt farligere og viktigere enn MTV.
«Imagine a night where everything that you believed in was turned on it’s head. How would you feel?»
Spørsmålet, som en slags definerende «mørk fantasi», stilte Albarn ifølge et intervju med Stereogum til alle artistene han jobbet med nå. Ikke ett sted på albumet hører man en direkte referanse eller kommentar til valgnatten da Donald Trump ble president, men det var denne Albarn tenkte på da han formulerte spørsmålet.
– [Humanz] er en reise gjennom den natten, post-hva det nå var som skjedde. Den nyheten. Når du går ut om kvelden, hvordan føler du deg? Denne platen forutså kvelden, men prøver å lage en fest ut av det, sier Damon Albarn til Stereogum.
«Let’s make a party record for the world going nuts», er sitatet som pryder forsiden av det engelske musikkmagasinet Q nå. I november i fjor ble hans mørke fantasi virkelighet, og i etterkant har musikeren fjernet alle referanser til Donald Trump. For ikke å gi ham mer oppmerksomhet.
Med Humanz i ørene, er det fristende å påstå at Damon Albarn ikke helt kom i mål med sitt ønske om å lage en festplate. Riktignok er det mye rytmer her som man kunne danset til, spesielt i starten, men hovedinntrykket er likevel langt nærmere den dystopiske fantasien.
I et etterhvert mørkere og mørkere univers sentrert rundt et Amerika på vei til helvete, som Albarn også har sagt om Humanz, ender det hele likevel med et slags håp og tro på selve mennesket helt til slutt.
I låten «We Got The Power», der ikke bare Savages-vokalist Jenny Beth er med, men også tidligere Oasis-rival Noel Gallagher er gjest:
«We got the power to be loving each other no matter what happens. We got the power to do that».
Å hente selveste Noel Gallagher inn i dette selskapet er en garantert vinneroppskrift i det engelske medielandskapet, men også en gest som viser at 49-åringen Damon Albarn vet hvor og hva han kommer fra.
Hvorfor han har den posisjonen som han har, som en av hjemlandets mest sentrale musikere og med en Officer of the Order of the British Empire-medalje han kan henge på jakken.
Historien starter da han og Gramham Coxon danner bandet Blur på slutten av 1980-tallet, men eksploderer for alvor august 1995. I uken for «The Battle of Britpop», da Oasis og Blur slapp nye singler samtidig, og kampen om listetoppen også sto mellom landsdeler og klasse. Nord mot sør, arbeiderklassen mot øvre middelklasse.
Blur vant den britiske musikkens «heavyweight championship» med sin single «Country House» den gangen, selv om Oasis til slutt ble en større kommersiell suksess. Damon Albarn var uansett etablert som rockestjerne – for alltid.
Dog ikke en stjerne som står stille eller som, type Gallagher-brødrene, bruker tiden på å krangle med tidligere bandmedlemmer. Den kunstnerisk og musikalsk rastløse Damon Albarn har alltid søkt seg videre, langt bort fra britpopen.
Til filmmusikken, til operascenen, og ikke minst til Mali, Kongo og det store prosjektet Africa Express.
Et konsept som samler en lang rekke musikere fra vesten og Afrika og holder konserter sammen, ledet av Albarn. Gjengen avsluttet blant annet Roskilde-festivalen i 2015, og etter fem elleville timer på scenen måtte vaktene til slutt fysisk bære fyren av.
En noe bedugget Albarn nektet, skapte allsang med The Clashs «Should I Stay Or Should I Go», og ville spille mer.
Så hvor hopper altmuligmusikeren neste gang? Ifølge intervjuet i Stereogum ut på en lang turné med Gorillaz, for å tjene inn alle pengene det kostet å lage det nye albumet.
Så en musikal basert på et episk dikt om Malis grunnlegger Sundiata Keita, mulig soloalbum med David Bowie-produsent Tony Visconti, men først av alt nytt album med bandet The Good, The Bad & The Queen til neste år.
Med teft for storpolitikk og mørke fantasier rykker Damon Albarn da inn i den hjemlige sfæren, og antyder at dette vil bli hans første «post-Brexit kommentar».
Det kan sikkert danses til dét også.