Bergenske Blood Command har holdt på i snart ti år og har truffet hjerteroten på rockere i både inn- og utland. Det er fem år siden forrige plateslipp, inkludert en liten hvileperiode etter mye turnévirksomhet. I mellomtiden har vokalist Silje Tombre blitt erstattet av Karina Ljone.
Store sko å fylle, men hun gjør det utmerket. Bandets tredje album er minst like fokusert, energisk og catchy som forgjengerne, med en kritisk undertone mot «oss og dem»-mentalitet.
Albumtittelen hentyder til rusen man får av å identifisere seg med en samfunnsgruppe, som en slags ekkokammerkult. Dette er et tema som går igjen i tekstene.
Etter at et par friske åpningslåter har satt stemningen, kommer singelen «Quitters don't smoke». Et stort lydbilde, fylt til randen av melodiske gitarriff, dundrende bass, og anmassende synth.
Tross den røffe sounden er dette en låt med en fot plantet solid i popen, komplett med allsangvennlige partier. Her kan man både headbange og danse.
Dette er et kjennetegn som går igjen i mye av albumets materiale; Blood Command lager igjen relativt emosjonell musikk, med en god dose popsensibilitet blandet inn i rocken.
Dette merkes også godt på neste spor, «Nervous laughter». En funky og tilbakelent låt med et intenst refreng som får fart på rockenikkingen. Dette er pop-punk i ordets rette forstand.
Helt klart et av skivens mest fengende kutt, sammen med lekre «Initiation tape #1», hvor leken åttitallssynth og retro rytmer står i kontrast til en vill kvasicheerleadervokal.
Albumet har i det hele tatt en god miks av stiler, hvor hver låt har noe å by på – man føler sjelden at musikken går på tomgang.
Cult Drugs består altså av medrivende, melodiøs hardcore, basert rundt gjennomgående god riffing og Ljones hyperaktive vokal, backet av grove, pulserende basslinjer, og svært kompetent tromming.
Mange steder får rytmen stå i sentrum, noe som gjør det til en utfordring å sitte stille. Ta for eksempel elleville «You can't sit with us», hvor tunge trommer og maskingeværriff maner til dans, før låten eksploderer i avmålte soloer fra post-rockland. Svært stilig.
Blood Commands tredje er en godt sammensnekret affære. Bandet raser gjennom låtene, med nok variasjon og fengende hooks til å holde på interessen i den drøye halvtimen musikken pågår.
Gitarist og låtskriver Yngve Andersen står for en sterk produksjon, som lyder stort og polert, uten at det går på bekostning av låtenes røffe dynamikk.
Avsluttende « ... Purple Shrouds» står for en siste, seks minutter lang maktdemonstrasjon, før bandet rir inn i solnedgangen sammen med Morricone-trompeten. De leverer fortsatt.