Den siste uken har det vært Kendrick Lamar-bonanza, spesielt i amerikanske musikkmedier. Fjerdealbumet DAMN. ble brått sluppet før hans første headlinerkonsert på Coachella-festivalen, og er siden analysert fra alle mulige vinkler.
De flestes konklusjon er at albumet er et nytt mesterverk fra 29-åringen, og det er lett å være enig.
Både musikalsk og tekstlig fremstår DAMN. som det viktigste man kan lytte til akkurat nå.
Som en hvit ateist som pusher 50 i rike Norge har jeg få tangeringspunkter med denne unge, svarte og kristne artisten fra problemområdet Compton i Los Angeles, men han snakker til meg likevel.
Om personlig tro, tvil, håp og frykt, men også om det like delte og trøblete amerikanske samfunnet rundt ham.
Musikken først. DAMN. følger sporet, men er annerledes enn storsuksessen To Pimp A Butterfly fra 2015. Færre hyperenergiske «bangers» som «King Kunta», selv om to-tre låter drar på, og definitivt ingen frijazz som i «For Free?», for å ta ytterpunktene fra den gang.
Dette albumet er først og fremst mildt i formen, og de beste låtene er de som siver frem i en dempet miks av klassiske hiphop-rytmer og mye melodisk soul.
«FEEL.», «LOVE.», «LUST.», «FEAR.». Alle låter der musikken flyter under, uten å stå i veien for ordene.
Samtidig smeller det til i låter som sinte «DNA.», fengende «HUMBLE.» og smått fortvilte «XXX.». Sistnevnte, med U2 og vokalist Bono inne i en ørliten birolle, er selve kroneksempelet på Lamar og hans produsenters evne til å søke, variere, overraske og aldri kjede oss lyttere med sin tidløse musikk.
I all sin fascinerende lydprakt spiller musikken likevel annenfiolin i sluttproduktet her, tekstene er hva det handler om. Det hele begynner ganske brutalt, med en forteller som blir skutt og drept på åpen gate av en tilfeldig blind dame i «BLOOD.».
Derfra ruller fortellingen videre med alle former av frykt, tro og tvil.
Det er sagt om DAMN. at den er mindre politisk enn «knyttneven» To Pimp A Butterfly, men det føles som kun en halv sannhet. Mindre direkte, ja, men definitivt ikke uten politisk brodd.
Og det er fortsatt slik at det er i de personlige historiene at en skribent best kan fortelle noe om samfunnet rundt.
Om alle utfordringene, direkte og strukturelle, som truer med å ta knekken på eller livet av (svarte) ungdommer på vei opp og frem. Om usikkerheten på eget levd liv, selv om man er superstjerne. Om frykten for igjen å miste alt og rykke tilbake til trøblete Compton, selv om man nå reiser verden rundt.
Stadig nye og treffende tekstlinjer titter frem og setter seg fast ved hver lytt. Kendrick Lamar er fortsatt en fyr med mye på hjertet, og hans tidvis frenetiske rapstil står ved lag.
Likevel er det én korsunget linje, hentet fra den avsluttende fortellingen om tilfeldighetenes spill i «DUCKWORTH.», som skinner og på mange måter oppsummerer dette mesterverket av et album:
«It was always me versus the world, until I found it’s me versus me. Why, why, why, why ...».