deLillos har kommet opp med en fiffig, om enn litt selvmotsigende albumtittel. Alt ved denne platen oser imidlertid av det jeg vil kalle fremadrettet nostalgi. Det låter allikevel så utrolig dagsferskt.
Ta fire musikere, selvsagt i dette tilfellet deLillos, en vakker stue i en privat villa fra 1850-årene på Frogner, en enkelt mikrofon og et utvalg av venner og gjester som publikum.
Legg til et knippe musikalske gjester, som blant annet trioen No. 4, Steinerskolens veteranpikekor og Johan Nicolay Mohn. Da har du rammen rundt innspillingen av gruppens nye album.
Ikke er det en konsertplate, ei heller en studioinnspilling, men et opptak av en spesiell kveld.
Dette må ha vært en virkelig akustisk høytidsstund. Slik oppleves det også for en som ikke var der, men kun har lydsporet. Seansen er også blitt filmet og blir sikkert tilgjengelig ved en senere anledning.
Det meste er skrevet, sagt og tenkt rundt denne gruppens virke siden starten i 1984. Utallige er de klassikerne som er kommet fra deres musikalske brønn. Du hører umiddelbart at det er dem.
Allikevel klarer de å gi oss nok en ny vellykket omdreining av deres helt spesielle musikalske univers. Få kan som dem sette ord på undringens finurlige krumspring. Og de svikter ikke nå heller.
Utfordringen ved denne innspillingen er at alt skjer der og nå. Det er ingen plasser å gjemme seg for den enkelte. Alt er direkte, nakent og nedstrippet, lydbildet er nesten litt demoaktig. Det er kanskje det som gjør dette så vellykket. Samspillet er upåklagelig, og sangen sitter som ei kule. Har de sunget bedre, jeg bare spør?
Det er litt underlig å tenke på, at albumet består av delvis overskuddsmateriale fra den forrige platen, Peiling på seiling. For her er mange flotte sanger.
Det åpner helt perfekt med et av platens fineste, «Tog til Kristiansand». En titt ut av togvinduet kan få fantasien til å spire slik bare denne gjengen får det til. En liten musikalsk perle.
Andre godbiter er begge Beckstrøms, den mørke «Lille mamma» og kjærlighetssugne «Et lite vink». «Bø» med vakker pikesang. En sang som også bør trekkes frem er «Halvveis rundt jorden», en duett mellom Lars Lillo og Emilie Christensen, frontfiguren i No. 4.
Noen musikalske stunt er mer vellykket enn andre, og når det gjelder deLillos mange påfunn, er det denne gang så velgjort, umiddelbart, friskt og hørbart som det går an.