Eivind Opsvik har fått det til. Den norske bassisten og komponisten har etablert seg i det progressive samtidsjazzmiljøet i New York, og han lager musikk som er gjenkjennelig på lang avstand.
Jeg har likt Overseas-musikken hans fra jeg hørte den for første gang for femten år siden, og nå har vi altså kommet til album nummer fem.
De bandene Opsvik har ledet, som har spilt musikken hans, har hatt forskjellige besetninger, men noen av musikerne har vært med fra start. Det kan forklare litt av hvorfor sounden er så gjenkjennelig.
En annen viktig grunn er at Opsvik er kresen på hvilke kilder han lar seg inspirere av. Musikken kan beskrives som art rock møter jazz som møter sangbare melodier, uten at beskrivelsen fanger inn alt.
Det såre enkle og imøtekommende bryner seg på det kompliserte og litt vrange.
For å få en så krevende miks til å fungere, trenger komponisten musikere av et visst format. Tenorsaksofonist Tony Malaby er en slik. Han har vært med fra start, og Opsvik forteller at han liker å gi tenoristen strukturert, sanglignende materiale og utfordre han til å spille som en punkvokalist synger.
Han forteller også om post-punk innflytelsen i musikken. Talking Heads og B-52´s er band Opsvik har lyttet til, og selv om Overseas-låtene overskrider disco, funk og punk, kan man høre påvirkningen.
Åpningssporet, «I´m Up This Step», har et butt og kantete vesen, men også en smidig fremdrift som balanserer inntrykket. Gitarist Brandon Seabrooks spillestil er godt integrert.
Den skarpe og rå tonen hans hakker og synger seg på plass og knytter musikken an til rocken. Jeg får assosiasjoner til gamle helter som Fred Frith og Nick Didkovsky, begge gitarister med ukonvensjonell stil og sans for det upolerte.
Dette første sporet er gjennomarrangert, men samtidig dynamisk og levende, slik improviserte musikk kan være. Det er typisk for Opsvik å kombinere fengende elementer med motstand og grov materie. Slik blir låtene både enkle og krevende, og nettopp det gir dem lang levetid.
Når vi kommer til «Brraps!», er det kanskje meningen at vi skal tenke på David Byrne. Jeg har iallfall ikke noe valg. Det frenetiske og funky gitarspillet ber om dans, mens de lange linjene fra bass og blås gir assosiasjoner til Frank Zappa. Uten jazzkyndige musikere ville denne musikken vært utenkelig.
Overseas V er innspilt live i studio, men etterarbeidet har tilført subtilitet. Eivind Opsvik har produsert, mikset og gjort noen pålegg.
Albumet er tatt opp i Sear Sound, et studio som forbindes med David Bowie, så vel som Patti Smith og Sonic Youth. Opptakene ble styrt av Tom Schick, Wilcos mann i deres Loft studio. Det er ingen av musikerne som skyves spesielt frem. Det kollektive uttrykket er i fokus.
For å få de intrikate partiene til å henge smidig sammen, trengs en god trommeslager. Kenny Wollesen bærer oppgaven. Den som har hørt han med Bill Frisell eller John Zorn, kjenner fleksibiliteten. Med denne utgivelsen overbeviser Eivind Opsvik igjen.