Norske Ulver er et herlig uforutsigbart band. Etter et pent samspill med de soniske støymestrene i Sunn O))) på Terrestrials, slapp bandet for et drøyt år siden ATGCLVLSSCAP, et 80 minutter langt improalbum omtalt som «eksperimentell perfeksjon» her i avisen.
Her, på bandets 13. studioalbum siden 1995, er det brå kursendring nok en gang. De er knapt til å kjenne igjen, strengt tatt, der Ulver nå smyger seg tilbake til sin ungdoms 1980-tall og datidens engelske popmusikk.
Ikke til fengende listetopper, men den dystrere og «farligere» delen av popscenen. Musikken som ikke levde på pastellfargede TV-program, men på ymse gutterom og i mørkere kjellerklubber.
Tunge rytmer av trommer, bass og synth drar i gang åpningen «Nemoralia» før en lysere vokal kommer inn, og hadde man ikke visst hvem som spilte, ville tipset gått mot King Midas. En annen norsk gjeng som spiller fet pop med mørke undertoner.
Låten er en salgs hyllest til avdøde prinsesse Diana, «the most hunted body of the modern age», og spenner opp det dystre lerretet av tekster om destruktiv (pop) kultur, religiøse bilder, mørk mytologi og en fascinasjon for Romerrikets fall. Ikke umiddelbart lett å gripe, det må sies.
Lange og groovy «Rolling Stone» følger det rytmiske sporet fra åpningen, selv om de siste minuttene sporer av i eksperimentell støy. Spesielt lyst tekstmessig er det heller ikke, når døden jager etter: «I hage tasted death, every body and thing, I long for my own, for the curtain to fall».
Lengst i popens rene retning går «Southern Gothic», som oser pent av Ulvers egne favoritter Talk Talk og den mystisk synthdrevne «Transverberation».
Spenningen daler i de to avsluttende låtene på albumet, som fader ut i en gjentagelse av bedre tilløp og en lydfyldig «hjemkomst» som aldri biter eller tar av.
Likevel, det er nok her til å bli nysgjerrig på det som kan virke som et oppsummerende motto for både band og lytterne: «What is done is done, and there is more to come».
Om noen, så gjelder dette i høyeste grad for utforskerne Ulver.