Den lett ironiske albumtittelen til tross, førsteinntrykket av Father John Mistys tredjealbum Pure Comedy var av en altfor lang, i overkant pratsom og kjedelig plate.
I rak motsetning til forgjengeren I Love You, Honeybear fra 2015, som var energisk, melodisk og sprudlende morsom i sitt blikk på kjærligheten, og løftet bakmann Joshua Tillman fra kredibel indiekid til verdensstjerne.
Men alt endrer seg med tid, og etter runde på runde vokser det frem en annen side av Pure Comedy også. Annerledes enn sist, men gjenkjennbar. Sjelden morsom, men ofte viktig.
Det blir slik når Father John Misty går løs på et samfunn og en korrumpert menneskehet preget av forvirring og – i hans øyne og ord – mye galskap.
«Where did they find these goons they elected to rule them? What makes these clowns they idolize so remarkable?», undrer Father John om sine landsmenn i tittelkuttet.
Albumet var skrevet og ferdig innspilt før Donald Trump ble president i USA, men ordene er ikke blitt mindre aktuelle. For artisten lurer virkelig på hvorfor folk tar de underlige valgene de gjør, personlig og politisk, og allerede i andrelåten «Total Entertainment Forever» gir han sin egen forklaring.
«Can you believe just how far we've come, in the New Age? Freedom to have what you want. In the New Age we'll all be entertained, rich or poor, the channels are all the same».
Ikke mye pent å si om den moderne underholdningsindustrien, med andre ord, og ironien biter knallhardt i nydelige «Ballad of the Dying Man». En døende bare må sjekke nyhetsfeeden én siste gang – og finner ut at «we leave as clueless as we came». Ouch.
Det kan tolkes som Father John spiller sine sørgesanger over en fortapt gjeng her, men i intervjuer hevder han hardnakket at Pure Comedy er en hyllest til menneskeheten.
Noe optimisme finnes da også «on this godless rock that refuses to die», som han beskriver kloden i låten «Things It Would Have Been Helpful to Know Before the Revolution».
Rent musikalsk går han dempet frem, ofte styrt av kassegitaren. En slags moderne softrock som sjelden eller aldri ønsker å stå i veien for det viktigste: Ordene.
Det musikalske valget gjør at albumet med sine 75 minutter litt for ofte lever opp til førsteinntrykket av å være kjedelig. Tre-fire av låtene i andre halvdel kunne med fordel vært kuttet, uten at det tekstlige poenget hadde glippet.
Heldigvis lar Father John Misty gitaren, strykerne og ordene rulle i over 13 minutter i midtpunktet «Leaving LA», der han går en tett runde med egen usikkerhet, kona, livet, musikken og hvordan media oppfatter ham.
Én fortelling som brått ender på typisk vis fra denne kanten, og viser at undringen ikke er over:
«I can stop drinking and you can write your script, but what we both think now is ...».
Father John Misty spiller på festivalene Roskilde og Piknik i Parken i juni.