Det er ikke mer enn ett og et halvt år siden Bob Dylan sist besøkte Norge, med tre roste kvelder i Oslo Konserthus, men det føles likevel som en større begivenhet nå.
75-åringen er tross alt tildelt Nobelprisen i litteratur, en ære han ikke har kommentert utover et skriftlig svar. Legenden sier ikke ett ord om noe i Spektrum heller.
I stedet beveger han seg rolig mellom én mikrofon midt på scenen og pianoet til høyre, normalt kledd i svart med hvit hatt, og lar musikken og tekstene snakke for seg.
Null ekstra, og vi får si som ofte før: Det holder i massevis.
For noen år siden var en Dylan-konsert som en overraskelsesfest. Ingen, knapt nok bandet, kunne helt vite hva han ville spille. Man måtte lytte og etterhvert kjenne igjen låtene. Dette har endret seg de siste årene, og nåtidens konserter på Dylans «never ending tour» følger en relativt fast mal.
Fem-seks låter fra hans siste egenskrevne album Tempest fra 2012, fem-seks av disse amerikanske standardlåtene han er opptatt med å covre for tiden, noen andre nyere låter pluss et sett klassikere som «Desolation Row», «Tangled Up in Blue», «Love Sick» og alltid «Blowin’ in the Wind».
Kall det gjerne forutsigbart, men alt annet enn kjedelig. For det gir konsertene en solid ramme som Dylan og bandet gjennom mange år utnytter til fulle. Samspillet sitter, for å si det forsiktig.
Dylan og hans lag på fem musikere åpner med «Things Have Changed» i en rullende og ramlende versjon. «To Ramona» svinger mer som ballade, mens «Highway 61 Revisited» er tjukk bluesrock.
I sum musikk av slaget som gjengen har patentert de siste årene. Dylan er blitt tyngre musikalsk, og mer bluesorientert. Kontrasten er i de mildere standardlåtene, som sklir naturlig inn, alt med den særegne stemmen sterkt i front.
At Dylan trives på scenen, er tydelig. Ikke fordi han jubler eller takker sitt publikum, nullords-mannen, men fordi kroppen forteller det. Det er slik man måler Dylans engasjement nå, gjennom bevegelsene.
Han regelrett leker seg bak pianotangentene, aktivt sittende eller stående, og er med i lydbildet. Han svaier med mikrofonen når han beveger seg frem, og mot slutten av en aldeles nydelig «Scarlet town» legger han også inn noen dansemoves, 75-åringen.
En litt rufsete og tam start er glemt når man etter hvert ser dette. En mester i knallform.
Spektrums publikum svaier og gliser i takt med sin helt, mest av alt andektig. Etter et 1960- og delvis 70-tall der Dylan både musikalsk og tekstlig var en fornyer av rocken, er han i dag en fortolker av rang.
Samtidig leverer han noen av sine nyere og sterke ballader – «Love Sick», «Soon After Midnight» og «Long and Wasted Years» – i fabelaktige versjoner live.
En mester som gjennom nesten to timer tolker låter som spenner over mange tiår, egne og andres. Med det bunnsolide bandet i ryggen og stemmen i front, imponerer han stadig på scenen. Det er sterkt.