Det skal godt gjøres å finne et metalband på 2000-tallet med bedre, større og mer innflytelsesrik katalog enn Mastodon.
Fra den blytunge debuten Remission i 2002 via mesterverket Crack The Skye til mer radiovennlige The Hunter og Once More ’Round The Sun har Atlanta-kvartetten satt nye standarder for hva man kan gjøre med en klassisk metalbesetning.
På Emperor of Sand, bandets syvende album på femten år, dekker de over mye av tidligere musikalsk utforskning, og drar noen elementer litt videre. Bandet har tidligere levert allsangrockere i «Curl of the Burl» og «High Road», men drar det enda lengre med «Show Yourself».
Fundamentet minner mest om Queens of the Stone Age som spiller boogierock, og resultatet er annerledes enn hvordan Mastodon noensinne har hørtes ut før.
Slik sett går de i motsatt retning enn The Mars Volta, en annen 2000-talls fanebærer for progrock. Der The Mars Volta søkte så langt ut at de nesten imploderte musikalsk, er ikke Mastodon redde for å se mot den aller mest fengende, joviale allsangrocken.
Så kan man like eller mislike det, men Mastodon perfeksjonerer virkelig kunsten å smelle ut en treminutters rockehit.
På den andre siden har Mastodon knapt hørtes mer ut som et 70-talls progband enn når moog-synthen tar over midtveis på «Clandestyne», mens avslutningslåten «Jaguar God» er bandet på sitt mest mystiske og mektigste.
Her skinner også Brendan O'briens sedvanlig åpne, klare produksjon, og gjør Mastodon så gode som de kan bli.
Albumet har en konsepthistorie i bunn, ifølge trommeslager Brann Dailor finnes det en rød tråd om en keiser av sand som representerer kreften som vant over Bill Kellihers far og angrep Troy Sanders’ kjæreste.
I god Mastodon-tradisjon skal du tolke dypt for å få Emperor of Sand til å låte som et rendyrket konseptuelt narrativ, men den utsvevende historien gir nok en gang et Mastodon-album en aura av kosmisk mystikk som kler dem.
Mastodon er ikke like nyskapende som de var da monsterlåten «Blood & Thunder» åpnet Leviathan tilbake i 2004 eller da «The Last Baron» avsluttet Crack The Skye i 2004, men de låter fremdeles som noe helt eget.
De fire medlemmene deler på mikrofonen, og det sømløse strekket fra Brent Hinds skulende rockevokal til Brann Dailors myke, melodiøse synging gir bandet en ekstra dimensjon. Dette kommer spesielt godt frem når høydepunktene «Steambreather», «Roots Remain» og «Word To The Wise» kommer på rad og rekke midtveis på albumet.
Mastodon låter seigt, storslagent, drømmende og hissig, og i løpet av et hektisk kvarter viser de hvor bra metal kan låte. Der og da er det ingen band som overgår dem, i hvert fall frem til det kommer ny Tool-plate.