Jeg var freidig nok til å bruke tittelen «Nok av dette nå, Bob Dylan» i en lunken omtale av mesterens andre album med amerikanske standardlåter, Fallen Angels, i fjor. Et ærlig ønske om nyskrevne låter fra hans hånd.
Ikke at jeg trodde Bob skulle lese det, for all del, men her svarer han klart.
Med å gi ut et trippelalbum med 30 nye låter fra den amerikanske sangboken. Hentet fra årene 1929 og frem til slutten av 50-tallet, skapt av et vell av amerikanske låtskrivere.
Tidvis repeterende og noe kjedelig gjennom nesten 96 minutter, ja. Men ofte med langt mer innlevelse, energi, musikalsk variasjon og tekstlig interesse enn sist.
Mange låter her er både historisk viktige og fabelaktig sterke i legendens nyinnspilling med sitt faste band. Vi får vel si at det var greit med én runde til da, Bob Dylan.
Som på forrige album, og på det lignende Shadows in the Night før det, er mye blått, mørkt og sørgmodig. Det handler om livet, og for det meste om denne kjærligheten som kommer, ikke kommer, blir, forsvinner, gleder eller svir, låt etter låt.
Eller «it's still the same old story, a fight for love and glory, a case of do or die, the world will always welcome lovers, as time goes by», som det heter i én av historiens mest kjente låter fra filmen Casablanca, inkludert her.
Tidvis låter Bob Dylan og hans band så nitrist og nede at det nesten er et under at de orker å gjennomføre. «And if I ever lost you, how much would I cry? How deep is the ocean? How high is the sky?», som det synges i Irving Berlins låt fra 1932.
Samtidig er ikke alt mørkt og kjipt, for det aldri sluknede håpet om å finne den vidunderlige kjærligheten siver her og der inn i den lange fortellingen.
For eksempel midtveis i «The Best Is Yet To Come», også kjent som det som står på hans gravstein og den siste sangen Frank Sinatra sang offentlig.
«The best is yet to come, and babe won't it be fine. The best is yet to come, come the day you're mine. Come the day you're mine, I'm gonna teach you to fly. We've only tasted the wine, we're gonna drain the cup dry».
Troen og håpet er der, også for en 75-åring som Dylan.
Teksteksemplene viser at Bob Dylan nå ikke holder seg til mer ukjente verk fra den amerikanske sangboken, slik tilfellet for det meste var på de to første albumene, men blander ukjent med de største låtene av dem alle.
Låter som var populære da Dylan vokste opp, og som var med på forme hans personlige og musikalske utvikling før rocken kom og tok det avgjørende grepet som nylig kulminerte i Nobels litteraturpris.
Likevel hevder Dylan hardnakket at disse nå tilsammen 50 nyinnspillingene ikke er et rent nostalgisk prosjekt. Tvert imot, sier han i et nytt stort intervju med forfatter Bill Flanagan som ble lagt ut hjemmesiden sist helg, og hevder at låtene «er i her og nå».
– Jeg hadde en anelse, men hadde ikke innsett hvor mye av livets essens som er i disse låtene. Den menneskelige tilstand, hvor perfekt tekstene og melodiene henger sammen, og hvor relevante de er for vår hverdag, sier Dylan.
30 låter er likevel i overkant, der musikken hovedsakelig vandrer forsiktig fra dypt melankolske ballader til mer uptempo populærmusikk og swingende jazz.
Dette er et musikalsk prosjekt som følger og hyller tradisjonen, ikke et som har som mål å utfordre det bestående. En klar styrke er utvidelsen med noen blåsere, men alt og alle stiller likevel i skyggen av sjefen selv.
Den 75 år gamle stemmen som, og her må man som anmelder gjenta seg selv fra år til år, synger med fraseringer og en melodiøsitet som er sensasjonelt bra.
Sjekk for eksempel den aldeles nydelige balladen «I Couldn’t Sleep a Wink Last Night», eller «Why I Was Born?». Den nå 88 år gamle jazzlåten som avslutter og oppsummerer hele dette standards-prosjektet i er par tekstlinjer:
«Why do I try, to draw you near me? Why do I cry, you never hear me. I'm a poor fool, but what can I do? Why was I born to love you?»
Bob Dylan spiller i Oslo Spektrum tirsdag 4. april.
Han får tildelt Nobel-diplom og -medalje fra Svenska Akademien i forbindelse med sine konserter i Stockholm denne helgen.