I Kristoffer Los verden er det kort vei mellom Highasakite og Microtub. Så er det også gammelt nytt at jazzmusikere spiller pop og klassisk skolerte utøvere kan trives utenfor kunstmusikken.
Kristoffer Lo er en levende representant for 2000-tallets smidighetskultur, der unge musikere lærer seg håndverk på «Jazzlinja» før de går ut i verden og forandrer musikken.
Som medlem av indiepopbandet Highasakite er Lo stjerne. I den mikrotonale trioen Microtub vender han seg innover med de to andre tubaistene, Robin Hayward og Martin Taxt.
Som soloartist har Lo utgitt to plater tidligere. The Black Meat kom i 2016, og samme år ble han nominert til en spellemannpris for «Årets Album» med Savages, der han har med seg Trondheim Jazzorkester.
Anhedonia, som visstnok betyr mangel på evne til å oppleve glede, er innspilt i Electrical Audio studio i Chicago. Studioets eier heter Steve Albini, og han er tekniker på albumet, en jobb han også har hatt for artister som PJ Harvey, Nirvana, Low og Smog.
Anhedonia er improvisert live i studio, og Albini har mikset direkte ned til en tospors båndopptager. The Black Meat hadde tre låter. Anhedonia har kun to, men så er de da også lange.
«Glorified» kommer med et gitaranslag som minner om den dommedagsmetallen Sunn O))) forbindes med. Lydbildet er både tungt og langsomt, og det er ingen trommer som hjelper det fremover.
Det låter åpent og kraftfullt, og snart får det følge av lange og skingrende toner. Lo bygger ut ideen, og musikken tetner. Etterhvert blir uttrykket nokså insisterende, mens tilførselen av stadig nye lydkomponenter gjør det interessant.
– Det er noe med den friheten i soloprosjektet som jeg digger. Å kunne gjøre akkurat som jeg vil. Slik uttrykte Kristoffer Lo seg i et intervju med Jazznytt i 2015, og i møte med «Glorified» forstår jeg hva han kan ha ment.
For oss som har hørt mye på støy og eksperimentelle saker, oppleves den sytten minutter lange utlegningen hverken som nyskapende eller fremmed. Jeg forstår den som godt håndverk og en vellykket gjennomføring av fine ideer. Det er såre enkelt å trives i Los massive flyt.
På et av pressebildene fra studioet i Chicago kan man se instrumentene som er brukt på albumet. To gitarer, tuba og et helt arsenal av bokser er de mest sentrale.
Hvis «Glorified» var gitarlåten, kan «Enough» kalles tubanummeret, selv om musikken er såpass abstrakt at man kan lure på hvor den manipulerte lyden kommer fra.
«Enough», som er min favoritt, starter med konvensjonelt tubaspill og er mer stillfarende enn «Glorified». Langsomheten er i og for seg den samme, men siget har en lettere kvalitet. Nyansene er flere, og gjennom de atten minuttene passerer vi mange lydlandskaper.
Til tider låter det både sakralt og meditativt, mens det andre ganger vender seg mot det dystre, et stemningsleie Kristoffer Lo later til å føle seg hjemme i. Disse to stykkene på Anhedonia tilhører et stort felt som en gang ble omtalt som avantgarde. I våre dager ligger de nærmere mainstream.