For noen uker siden fikk jeg en mail fra Sturla Kverneng, trommis i bergenske Hvitmalt Gjerde. Nytt album på gang og, som han skrev, «... det beste vi har gjort og trolig kommer til å klare å gjøre! Hehe».
Det siste er ikke sikkert, men han har rett i første påstand. Tredjealbumet Våken er bandets ypperste, godt over den sjarmerende debuten og den litt skuffende oppfølgeren.
Trioen har utvidet repertoaret, blitt bedre til både å spille og skrive låter, samtidig som gleden, overskuddet og spontaniteten fra starten ikke er gått tapt. «Ingen penger, i triste sanger» synger gitarist og vokalist Johannes Fjeldstad i låten «Du vet», og lever opp til egne ord.
Hvitmalt Gjerde spiller fortsatt mye retrofiksert garasjerock slik man gjorde det tilbake på 60-tallet, med basis i supert gitarspill, trommer og bass, men ikke lenger bare det.
Hør for eksempel albumets beste låt «Utenfor», som låter mer som 90-tallets amerikanske indierock, blandet med en fet avsluttende gitarsolo og et kort, men konsist refreng som DumDum Boys kunne sunget: «Eg står utenfor deg, slipp meg inn».
Eller den oppløftende gitar- og pianodrevne postrocken i «Blå bil» og «Du vet», som altså er alt annet enn trist. Heller blant årets mest fengende minutter norsk musikk utgitt på plate.
Det er som om Hvitmalt Gjerde synger til seg selv underveis: «Du vet, du vet, du vet, du må være klar for noe stort». Det kler både band og låt at den avsluttes med latter.
Bandet låter svakere i de mer retro-tro leksjonene som «Slått ut» og åpningslåten «Fingen», som begge er som snytt ut av sjangerens historiebøker, men dette ødelegger likevel ikke helhetsinntrykket.
Av et band som har brukt fem-seks svært aktive år på å finjustere, utvikle og flytte sitt musikalske ståsted fra garasjen til bredere poprock, og som med Våken burde kunne nå et større publikum enn indiekids med tung sveis og retroelsk.
For nå er Hvitmalt Gjerde blitt mer.