Det er fire år siden forrige album med Bigbang, som nå har pause på ubestemt tid. Dette har gitt frontmann Øystein Greni incentiv til å lage sitt første soloalbum, hvor han angriper musikken fra en litt annen vinkel.
Man kjenner absolutt igjen stilen, men her er den pakket inn i et mer variert poplandskap. Med på laget har han en haug med talentfulle gjestemusikere fra norsk over- og undergrunn.
Ideer som kanskje ikke hadde gått gjennom i moderbandet blir her prøvd ut, uten at gitarhelten mister seg selv på veien.
Ting starter i et kjent territorium med «Chameleon». Den insisterende rytmegitaren og innslag av rockerufs minner absolutt om tidligere ting vi har hørt, med innslag av enkelt piano og blåsere.
Den følges av «Bad sign», som fokuserer på minimalistiske rytmer og røff vokal, avløst av et fengende refreng og flott bruk av perkusjon. En nedstrippet og rocka låt, som later til å hente like mye inspirasjon fra moderne RnB som fra den klassiske rocken man vanligvis forbinder med Greni.
Dette er gjennomgående seig, bluesy pop, med elementer fra soul og gospel. Platen har en helhetlig sound, med gode overganger mellom det passelig varierte materialet.
Rytmeseksjonen får ofte dominere i de relativt enkle arrangementene, med drivende basslinjer og leken tromming, mens Grenis gitar i all hovedsak fungerer som garnityr. Dette gir et økt fokus på vokalen hans, som er like sterk og fleksibel som noen gang.
På «Dream and drive» maner bandet frem en livlig versjon av åttitallets U2, komplett med rytmisk bruk av gitarekko og falsettrefreng. Det er skivens lengste spor, og et av dens beste, med en melodi som smyger seg rolig frem gjennom et stort og åpent lydbilde.
Et annet artig innslag er «You'll be fine», som bringer tankene mot Toto. Her får vi korsang, sommerlig kassegitar, og luftig synth, i tillegg til taktfast klapping.
Alt som skal til for å lage en live-favoritt, med andre ord.
Den følges av skivens peneste spor, «Can I be the song»; en sjelfull, hovedsakelig akustisk ballade, med nok et treffende refreng. Høy lighterfaktor på denne!
Pop noir er et fint, lettfordøyelig album. Greni henter inn nye inspirasjonskilder, men bevarer grunnmuren i sitt sedvanlige uttrykk. Materialet er vellaget og treffer godt, selv om det beveger seg på godt opptråkkede stier.
I det hele tatt en fin lytteropplevelse. Det hele ender med «Sleep», en rolig og atmosfærisk vuggesang, som gir en varm og nær avslutning. Pent.