Disaora – «disse orda» skal ut. På Ravis sedvanlige dialekt. Og mye er lagret i hjertet siden sist vi hørte fra ham.
Når Ravi slipper sitt første album siden 2006 er det en fragmentert livsfortelling fra nåtiden som presenteres, og – heldigvis – færre av de repeterende refrengene.
Ravi ble nærmest synonymt med ordet landeplage; sammen med Anders «DJ Løv» Løvlie står han bak låter det var umulig å ikke få med seg: «Utadæsjælåplevelse», «Dødsøt» og «Tsjeriåu», blant annet.
Men det var også lett å få sansen for en artist så blottet for selvhøytidelighet, som insisterte på at musikk skulle være gøy.
Igjen har Ravi hatt det gøy i studio; ifølge presseskrivet ble fire av elleve låter til der og da. Problemet er at improvisasjonen og moroa i studio for det meste blir fattig på plate.
Halvsyngende til fløyte- og pianospill er Ravi fascinert av en dame i førstesporet «Byger åp» – der er vi tilbake i et velkjent tekstunivers. Han vurderer om han skal la seg friste, for «jeg trodde at jeg hadde sjekka ut det meste/ men denne dama hever lista», synger han. Det blir en ordrik låt med lite utbytte.
Låten «Feil brus» er et annet eksempel; her synger Ravi om sjekking på byen: «jeg vet jo ikke om hun finnes denne typen av kvinns/så dukker du opp yeah/ jeg har trua putter på et smilefjes/ hallo på deg vil du være med på leken».
Noe mer følelser kommer inn i teksten til «Slo åp», som dreier seg om avslutningen på et vennskap: «i startfasa var jeg rasende lemen/ så ble jeg deppa, jeg blei gaza-deppa/ så ble jeg lei, med øynene regna/ da jeg skjønte at jeg var aleine».
Når Ravi tar opp tapet av det som en gang var en god kompis, er det som om han plutselig har noe å fortelle.
Men så fort han går litt i dybden av følelser, distanserer han seg raskt fra dem med en sløvere vokal.
Akkurat der kan det minne om den norske artisten Emilie the Dukes slentrende hverdagspoesi. Sammenligningen stopper også der. For når Emile the Duke bedriver glimrende historiefortelling gjennom rollefiguren Aasen, bruker Ravi seg selv som rollefigur – men holder det overfladisk og tematisk spredt.
Her åpner sjelden hverdagspoesien for videre refleksjon, dermed blir det raskt en intetsigende lytteopplevelse. Når låtene i tillegg mangler fengende melodilinjer, er det også lite grunnlag for en ny utadæsjælåplevelse.
Det er i det hele tatt vanskelig å skjønne hvor Ravi vil. I stedet for et halvhjertet forsøk på alvor er det kanskje bedre å gå tilbake til dansingen på bordet.