Denne gjengen mener alvor. Det har Greasy Gravy for så vidt gjort lenge, men da bare som konsertband. Nå har de endelig vært i studio, og etter innpå 20 år som band foreligger studiodebuten.
Og du verden, dette låter bra. Klassisk soul av det vinnende slaget.
Kanskje best av alt, de er så godt som selvforsynt på låtsiden. Bandet har vært gjennom en del utskiftninger, men fortsatt er det Espen Liland som trakterer gitaren. Det er også han som står for brorparten av sangene, og behersker begge deler på elegant vis.
Vokalist Tom E. Holmlund har skrevet halvparten av tekstene, delvis sammen med andre, mens den avdøde norskamerikaneren R.C. Finnigan står for tre. I tillegg har de med to strålende coverlåter; Leiber & Stollers «Love Potion No. 9» og Rufus Thomas klassiske «The Memphis Train».
Lukk øynene og la deg bli tatt med tilbake til den gang amerikansk soul fra 60- og 70-tallet fanget nordmenns oppmerksomhet. Den gang Otis Redding, Booker T & The MG’s og Sam & Dave gjestet Oslo og Njårdhallen.
Seksmannsbandet Greasy Gravy har virkelig fot for denne musikken, de har både grooven og innlevelsen.
De behersker i tillegg nyansene og virkemidlene. Alt fra blåsere til Hammond-orgellyd, rytmikk og en gitarist som styrer med sikker hånd. I front har de en sanger med det rette stemmematerialet.
Summen blir en velkomponert hyllest til en musikalsk arv som virkelig fortjener et band som dette. Noen som klarer å komme under huden på sjangeren og føre arven videre.
Greasy Gravy var opprinnelig et bluesband, men har omfavnet soulmusikken som om de aldri har gjort noe annet. Fortsatt ligger selvsagt bluesen i bunn, nær beslektet som sjangerne er.
Når bandet trår til med «Like a stone», er det med frydefullt resultat. Eller de roer det ned med «Soulfood», og en neddempet lekenhet fester seg. Igjen må gitaren fremheves, samtidig som samspillet gir tommelen opp.
Tematisk er det den problematiske kjærligheten som besynges. Bandet er tro til et klassisk soul-lydbilde, og heldigvis tukler de det ikke til eller prøver å overraske med musikalske krumspill. Produsent Kim Bergseth har fått frem det beste.
Vi kan trygd si bandet har satt i gang et spill, og nå er det bare å glede seg til en konsert med denne gjengen. Det er på scenen i møte med publikum som er det virkelig rette stedet for denne høyst vitale musikken.