Det er snart 36 år siden engelske Depeche Mode slapp sitt første album Speak & Spell. Mye, strengt tatt det meste mulig, har skjedd med bandet siden da.
Hitsingler, millionsalg, stadionturneer, lange pauser, soloplater og frontmann Dave Gahans utfordringer med dop og død. Ikke uten grunn har han fått tilnavnet «The Cat».
Musikalsk har de siste tyve årene med DM budt på en rekke fete låter, men middels album fra Ultra (1997) og til i dag. Bandets fjortende album Spirit følger trenden, men er hakket mer inspirert og på enn forgjengerne Delta Machine (2013) og Sound of the Universe (2009).
Mer politisk og forbannet er han også, låtskriver Martin Gore. Det kler ham godt.
Det skjer ingen musikalsk revolusjon her. Nyskapning er ikke Depeche Modes misjon nå, og trioen fortsetter i det seige landskapet av smått klaustrofobisk elektropop med noen sinte gitarstikk. Men albumet åpner knallsterkt med sin beste låt, synthbluesrockeren «Going Backwards».
«We're going backwards, armed with new technology, going backwards, to a cavemen mentality» synger Gahan, og det er umulig ikke å tolke det som en kommentar til det politiske klimaet i USA og verden for øvrig.
Om et følelsesløst samfunn som har tapt sin sjel og graver sin egen grav, mens sangeren gjentar mantraet «we feel nothing inside ...».
Andrelåten «Where’s the Revolution?» maner til et folkeopprør mot galskapen, men fremstår som en klisjé. Bedre er illsinte «Scum», som ikke må, men definitivt kan leses som en hilsen til president Trump:
«Hey scum, hey scum, what have you ever done for anyone? Hey scum, hey scum, what are you gonna do when karma comes?».
Etter den politiske åpningen i de fire første låtene, dreier albumet mot kjente Depeche-temaer som intense forhold («You Move», «Poison Heart»), personlig usikkerhet («Cover Me», «Poorman») og evig kjærlighet («Eternal»). Alt er ikke like interessant som åpningen, selv om «No More (This Is The Last Time)» er en fet synthlåt.
Likevel er det mer energi og en elektronisk råskap i lydbildet her enn på lenge.
En forandring som nok må tilskrives den nye mannen i produsentrollen, britiske James Ford fra Simian Mobile Disco, som også har produsert rockerne Arctic Monkeys suksessalbum AM. Han gjør ikke noe nytt, men slipper mer på, lydmessig.
Den faste beskyldningen mot aldrende band av Depeche Modes størrelse, som U2 og Metallica, er at nytt album kun er en unnskyldning for å legge ut på nok en fett innbringende turné.
Og ja, DM skal ut på en lang runde verden over fra mai til november, uten at de kommer til Norge.
Likevel føles Spirit som noe mer enn et påskudd. Et album med nyvunnet «spirit» og et innhold som føles ekte forbannet. Som i den dystopisk sterke avslutningen «Fail», med Martin Gore på vokal:
«People, do we call this trying? We're hopeless, forget the denying. Our souls are corrupt, our minds are messed up, our consciences bankrupt. Oh, we’re fucked».