Musikk har av og til evnen til å overraske. Heldigvis. Jeg hadde aldri trodd at jeg kom til å høre gjennom, og i alle fall ikke like dette tredje albumet fra den amerikanske bassisten, sangeren og låtskriveren Thundercat.
En drøy uke etter utgivelsen spiller jeg det gang etter gang, mer og mer fornøyd.
Den opprinnelige motviljen skyldtes 32-åringens konsert under Øyafestivalen i fjor. En seanse som kjapt havnet i sekken for uendelige «flinkis»-soloer og musikk i den fordømte «fusion»-miksen av jazz, funk og rock. Det var bare å stikke.
På plate låter derimot Stephen «Thundercat» Bruner fra Los Angeles som en helt annen artist. Melodisk, kreativ, smart og ikke minst avslappet fengende.
Riktignok sparkes Drunk i gang med tre korte snutter Frank Zappa-aktig humor og ren bassonani, låt to heter «Captain Stupido», men dette er bare en intro. Vaset slutter i fjerdelåten «Bus in the Streets», som smyger det musikalske over i landskapet albumet skal følge de neste 50 minuttene.
En sløy blanding av soul, pop, jazz, elektronika og hiphop. Bygd over mengder av bunnsolid basspill og keyboards i en ryddig produksjon.
At det er kvalitet her, overrasker neppe de mer faktasøkende blant musikkfolket. Thundercat er en del av det eksperimentelle plateselskapet Brainfeeder i L.A., og har jobbet med blant annet labelens sjef Flying Lotus, Erykah Badu og Kamasi Washington.
Bassisten får av og til også skryt for å være «det kreative episenteret» for Kendrick Lamars storalbum To Pimp A Butterfly fra 2015.
Lamar gjester Drunk på én låt, det samme gjør Wiz Khalifa, Pharrell Williams og duoen Michael McDonald/Kenny Loggins, men ellers er dette albumet Thundercat på egen hånd sammen med kompis og produsent Flying Lotus.
De klarer seg helt fint uten for mange gjester som slåss om oppmerksomheten, selv om låten «Show You The Way» med nevnte McDonald/Loggins er 70-talls, soft soulpop så fin man kan få den i 2017.
Fokuset er kanskje ikke 100 prosent hele veien her, men albumet heter vel ikke Drunk uten grunn. Styrken ligger i at Thundercat lar bassen, keyboardet og tankene vandre.
I starten humoristisk og lett, utover albumet mer og mer seriøst og mørkt. Spennet fra den surrete kattelåten «A Fan’s Mail (Tron Song Suite II)» tidlig til de klaustrofobiske «3AM», «Drunk», «The Turn Down» og «DUI» til slutt, er enormt.
Årsaken til at alt fungerer sammen, er den musikalske kvaliteten som gjennomsyrer prosjektet. Overraskende bra, rett og slett.