Svenske Jens Lekman bruker god tid på musikken sin. Dette er hans fjerde album siden debuten for tretten år siden, og kommer fem år etter forrige slipp.
Man merker at dette er en gjennomarbeidet skive. Låtene flyter godt over i hverandre og er fulle av små detaljer som holder på lytterens interesse og øker potensialet for gjenhør.
Som vanlig stikker Lekmans hverdagspoetiske tekster seg ut, og blir et fokuspunkt pakket inn i svært fengende musikk.
Det begynner med «To know your mission». Den starter som en vårlig pianolåt, før den gradvis legger til flere elementer som pusher låten inn i en lystig popverden.
Her synger Lekman om hva man skal gjøre med livet, fra karrière til større mål, tilsynelatende sett gjennom øynene til en yngre versjon av seg selv. Det er et bredt følelsesspekter som dekkes, og det speiles i stadige stilskift i musikken.
Svært fengende, og åpner samtidig for ettertanke. En kombinasjon som går igjen gjennom albumets løp.
Tekstene opererer med observasjon og påfølgende kontemplasjon, og forteller detaljerte historier fra dag-til-dag-livet. Hverdagspoesien fungerer ofte som en inngang til livets større spørsmål, og den tidvise friksjonen mellom de triste tekstene og de oppstemte melodiene gjør det hele mer spennende.
Lekman sper realismen med en god dose humor; både av det lune og det morbide slaget. Det gir uansett låtene litt ekstra sjarm.
Bak den funky, tilsynelatende glade fasaden på «Evening prayer», synger han om en venns kamp mot kreften. Her får vi melankolsk medmenneskelighet, svart humor og en catchy låt i Belle and Sebastian-stil, alt i samme pakke. Og det går det jo an å like.
Et annet interessant eksempel er «Postcard #17», som er basert på et postkort fra en fan. Her synges det taktfullt om depresjon og frykt, med en vakker nærhet til temaet. En ettertenksom låt, hvor trommene fungerer som regndråper bak en pen akkordprogresjon på piano.
Musikalsk opererer Lekman innenfor lett og luftig pop med hint av soul, funk og tropiske rytmer. Gitar og piano dominerer ofte lydbildet, backet av trommemaskiner og moderne syntheffekter. Vi får også innslag av blåsere, strykere og ståltrommer.
Det er altså god variasjon i materialet, fra «Wedding in Finistère» sine latinske takter og avhengighetsskapende refreng i Paul Simon-stil, til «Hotwire the ferris wheel» sin neddempede R'n'B komplett med lekne beats.
Med andre ord: Dette et svært godt album.