Hvordan kunne det bli slik? En helt vanlig engelskmann med akustisk gitar skriver noen helt enkle tekster om sin helt vanlige hverdag. Setter til helt kurant, men under middels kjedelig musikk – og vipps blir Ed Sheeran verdens største popstjerne.
Selger ut Wembley Stadion tre ganger alene med gitaren, selger plater som få andre, og knuser akkurat nå Adele, The Weeknd, Drake og alle tidligere rekorder på Spotify.
68,7 millioner strømmer av hans nye låter første dag alle var tilgjengelige, er voldsomt.
Det hele er mildt sagt fascinerende. Hvorfor er det det middelmådige som blir størst?
I mandagens Klassekampen ble Ed Sheeran (26) kalt et endetidstegn og sammenlignet med global oppvarming. Det er ingen grunn til å være så slem mot fyren, selv om han også på sitt tredjealbum ÷ (divide) absolutt lever opp til merkelappen etter gjennombruddet for seks år siden:
«Face of the new boring».
Ja, ÷ (divide) er med noen unntak såpass kjedelig at man nesten glemmer at det surrer på. Et slags minste felles multiplum av radioformatert pop, folk og rock.
Noen ballader, noe midtempo, et par irske og én afrikanskinspirert raring. Men aldri én låt med mothaker som ville skremt bort en lytter eller tre. Det er vel en kunst i seg selv å kunne låte så gjennomført tamt.
Det positive unntaket er førstesinglen «Shape of You», som beveger seg mer mot et moderne, programmert poplandskap og rett og slett er ordentlig fengende.
På albumet kommer låten som nummer fire, etter en akustisk liksomrap, en liksomrocker og en forglemmelig ballade, og vekker lytteren. Dessverre så mye at man også hører etter når de neste låtene «Perfect» og «Galway Girl» kommer.
Den første årets største balladeklisjé om denne perfekte damen som vår Edward har møtt, den andre et forsøk på en mer energisk irsk folklåt som skapt for det markedet.
Begge to så kreativt og musikalsk svake at det nesten ikke er til å tro.
Etter dette er det tilbake til den ikke veldig store lyden av fint spilt og sunget ... ingenting.
Flere låter om kjærlighet, familie og viktigheten av å tenke positivt, uansett. Ikke et vondt ord om temaene, de er tross alt basen i selve livet, men sangeren har ikke noe oppfinnsomt å fortelle. Dermed døser det videre albumet ut, mens man prøver å forstå hva fenomenet Ed Sheeran kan bety for musikkbransjen anno 2017.
Sist jeg sjekket Spotify, hadde fyren 14 av de 25 mest spilte låtene globalt, og samtlige topp tre.
Hjelp. Om enda flere fristes til bare å søke lyden av minste felles multiplum, har vi et tungt år i vente.