Når de får spilt seg varme, og arrangementene blir ikledd særdeles friske farger, er Megalodon Collective virkelig noe for ørene. Første gang det skjer, har vi kommet to minutter ut i albumet.
Den kombinasjonen av uro og finesse som septetten her viser, karakteriserer bandets musikk.
Det er en kunst å låte så tett med et par skruer løs, og bandmedlemmene må ha lært seg kunsten på Jazzlinja i Trondheim.
I 2015 ble Megalodon Collective nominert til Spellemann for debutalbumet sitt, og i fjor ble de kåret til Årets unge jazzmusikere. Det siste skjedde under Moldejazz der bandet vant Jazzintro-prisen. I et land som er stint på unge, dyktige musikere, vil en slik kåring speile høy kvalitet, og det er denne som nedfeller seg i Animals.
Kombinasjonen av spilleglede, energi og tilbakeholdende evne preger det kollektive uttrykket som er et av musikkens hovedpoeng.
Jeg tenker på musikken til Gil Evans, David Murray og Keith Tippett når jeg beveger meg gjennom albumet. Det er ingen forstyrrende tanke, for selvsagt gjenfinnes Megalodon Collectives ideer i jazzens lange tradisjoner.
Poenget er jo hvordan en gjeng unge lovende kan plukke og konstruere, leke og pusle, på måter som gir eierskap i stoffet. Det er mye stolthet innbakt i spillet, og det gir vitalitet til musikken.
Spor to, «Plutonia», har tunge og tydelige melodilinjer som bandet får til å sprette. Det må være Karl Hjalmar Nybergs klarinett som ligger på topp og gir spiss til temaet. Deretter gis det rom for saksofonsolo over et komp som vokser og legger på seg, før det vender tilbake til åpningslinjene.
Det er enkelt strukturert. Spissfindigheten ligger i detaljene.
«Encouraging Dylan» er Karl Bjorås eneste komposisjon på albumet. Den lar innadvendte og seige gitarbroderier kontrastere hektisk og oppstemt blås.
Gitarist Bjorå står frem som solist i «Daymare» og kommer fra det med godt resultat. Det er flyten og gjerrigheten i spillet som overbeviser. Modenheten kan vente. Det som kan beskrives som ungdommelighet, lar seg for øvrig spore i det meste av det Megalodon Collective gjør. Gitaren tilfører kollektivet egenart.
Balladen «Moby» er skrevet av bassist Aaron Mandelmann og kommer som pusterom midt i albumet. Det kler bandet bra å legge til side det energiske drivet fra bass og trommer.
Variasjonen er ellers ivaretatt gjennom de mange avstikkerne og overraskende retningene de syv tar, uten å tape seg selv av syne.
Med så mange medlemmer i besetningen er det også mulig å lage band i bandet, spille duetter eller la hele ensemblet fyre løs. Det er nettopp disse mulighetene Megalodon Collective benytter seg av.
Animals gir mange gleder. Albumet fanger inn et band som står på terskelen med mye godt på hjertet. Jeg håper de vil holde sammen og utvikle seg over tid, slik andre band som Motif, Atomic og The Thing har gjort.
Den oppdriften og det overskuddet som gjerne preger oppstartfasen, har stor egenverdi.
Det erfaringsbaserte tilsiget som årene bringer, setter seg i understrømmen. Det som nærer kvaliteten i et ungt band, skal ikke være det samme som fyller modenheten i et erfarent.
Megalodon Collective spiller under årets Bylarm, på Nasjonal Jazzscene lørdag 22.30.