Sondre Lerche må sies å være en av de mer suksessfulle popartistene fra Norge i nyere tid. Siden debuten for seksten år siden, har han hatt et jevnt slipp av nytt materiale som er blitt godt mottatt både i inn- og utland.
I tillegg har han laget musikk for Hollywood-filmer og opptrådt på en rekke celebre talkshow. Dette har tilsynelatende ikke ført til at han har mistet seg selv på veien – han har holdt på sin personlige stil, som er blitt mer og mer finpusset opp gjennom årene.
Også hans tiende album, Pleasure, holder på den samme formelen, men i en litt ny innpakning.
Dette er et album som angivelig omhandler et av de store luksusproblemene i vesten – valget mellom trygghet og frihet. Skal man slå seg til ro, eller fortsette søken etter nye inntrykk og opplevelser?
Førstelåt «Soft feelings» utforsker dette temaet i et romantisk forhold, akkompagnert av en pulserende synthbass. Det er funky og medrivende med mørke undertoner, og et refreng som sender det minimalistiske bakteppet inn i åttitallspopens melodramatiske pomp og prakt.
Lerches lett gjenkjennelige låtskriving er fremdeles til stede, men mer forseggjort, med en god slump elektronisk studiolek. De samme småjazzete akkordprogresjonene og artige melodilinjene ligger i bunnen, pakket inn i retro estetikk.
Til tider kan det nærme seg det klisjéfylte, men Lerches små vrier redder materialet fra å bli parodisk. Han holder som regel på interessen med en lystig, nostalgisk tone.
Når musikken er på sitt mest funky, kan den minne litt om noe Of Montreal kunne gjort, med sjarmerende vindskjeve melodier og en leken tilnærming til utførelsen.
Et høydepunkt er låten «Reminisce». En fengende komposisjon som veksler mellom bølgete synthpop og taktfast electro-funk. Lerches stemme kommer i fokus, like fleksibel og dynamisk som før.
Til tider lyder fraseringene hans i overkant merkelige, og han treffer noen falske noter her og der, men det er vel noe av sjarmen. Stemmen hans har personlighet, som folk sier.
Låtens gitarsolo blir spilt i samme tidvis atonale stil, og oppløser strukturen rundt seg på en svært treffende måte.
Apropos gitarsoloer, albumets nest siste spor, «Violent game», ender med fuzzete gitarlek som gjør seg godt etter den noe glatte sounden som går igjen på mye av materialet. En energirik låt som gir litt variasjon.
For selv om det er mye bra musikk her, føles det iblant som at albumet går litt på tomgang. Kanskje det hadde gjort seg bedre som en EP? Uansett, det er absolutt verdt en lytt eller fem.
Spiller på Bylarm torsdag kveld 00.00.