La oss starte med en liten, men betegnende digresjon. Første gang Thomas Dybdahls’ The Great Plains ble spilt for noen utenfor studio var hos Hi-Fi Klubben i Oslo for et par uker siden, på et anlegg verdt over 400.000 kroner.
Reaksjonen fra produsent Kåre Vestrheim var at han hørte lyder i musikken selv ikke han ante var der.
Lignende lydanlegg er det få som matcher, men historien forteller uansett noe viktig: The Great Plains er et musikalsk utfordrende album som krever sin lytter. Et album umiskjennelig Thomas Dybdahl slik vi er blitt kjent med ham fra solodebuten …that great October Sound i 2002 og frem til i dag, men likevel annerledes.
Det nye i musikken er ikke påtrengende, ingen kvantesprang i retning tungrock, jazz eller elektronika, om noen skulle ønsket eller frykte det. Melodiføringen er for det meste også velkjent dempet eller i mid-tempo-landskapet.
Endringene ligger i detaljene i låtskrivingen, gjort sammen med andre artister. Og i lydbilde og instrumentering, skapt i studio med nevnte Kåre Vestrheim.
Den forvrengte stemmen i åpningslåten «Paradise Lost», for eksempel, som realt «ødelegger» Thomas Dybdahls mest sentrale instrument på en fengslende måte. Dette grepet tas også flere ganger, som for å tvinge oss ut av vante oppfatninger.
Videre det fengende poprefrenget i «Baby Blue», skrevet av medkomponist Ingrid Helene Håvik fra bandet Highasakite. Et synthdrevet og moderne beat gjennom «When I Was Young», det melodiske synthmellomspillet mot slutten av «3 Mile Harbor», den rastløse energien i «Like Bonnie & Clyde», dansegulvsynthen i «Just A Little Bit».
Alt større eller mindre valg, detaljer og grep som i sum skaper en endret helhet i mannens amerikanskinspirerte popmusikk.
En sunn oppgradering av Thomas Dybdahls univers som går et stykke, men ikke for langt. Det skaper ny interesse for musikk som ble vel stillestående på et par av hans siste album.
Tekstmessig forteller Dybdahl selv at dette handler om øyeblikk som var viktige, uten at han selv følte det der og da. En slags minnebok over livet frem til snart 40, mest av alt drevet av familieforhold og den evinnelige kjærligheten.
Om forelskelsen, øyeblikkene der man kjenner at ting er rett, drømmen om en liten stund å leve vilt som Bonnie & Clyde, hendelsene der man plutselig tar feil valg og det hele ender i et «paradise lost».
Uten voldsomme ord og fakter er Thomas Dybdahl som alltid en god forteller. Som mange drømmer han vel om å drive bekymringsløst over de store slettene rundt oss, jfr albumtittelen, men det er tross alt de små øyeblikkene som til slutt definerer livet.