Det har gått to år siden Daniel Kvammen debuterte med et album som fra første lytt markerte ham som en målbevisst mann.
Der andre debutanter gjerne bruker tid på å finne å finne sin stemme, fremsto Kvammen som en mer eller mindre helstøpt artist.
Det kan være vanskelig å følge opp noe slikt, men med et nylig samlivsbrudd i ryggen har mannen fra Geilo mye på hjertet også denne gangen.
Etter en kort intro kommer «Ingenmannsland». Den kamuflerer seg som en rolig pianoballade, men etter et minutt med melankolsk ettertenksomhet skyter den opp farten og transformeres til en livlig poplåt med postpunkvibber.
Dette er noe som går igjen gjennom albumet; hovedsaklig oppstemt musikk akkompagnerer de tidvis rent deprimerende tekstene. Det er lett å tenke på The Smiths når man hører materialet her. Det blir en interessant spenning mellom ordene og melodien.
Slik sett blir dette relativt triste oppbruddsalbumet en hakket mer popete affære enn debuten, uten at den tilstedeværende sårheten går tapt.
Singelen «Me dansar ikkje for moro skyld» er et godt eksempel, med leken gitar og pulserende bass som et bakteppe for en nær og ærlig vokal. En svært fengende låt, uten at det overskygger den følsomme tematikken.
Musikken kan best beskrives som energisk åttitallspop, med funky basslinjer, gitar hyllet inn i choruspedaler, og selvfølgelig retro synthlyder.
(Noe som tilsynelatende forekommer på alle album jeg anmelder i år – kan ikke flere hente inspirasjon fra Rick Wakeman eller nylig avdøde Keith Emerson?).
Det lyder utmerket. Låtene er catchy, og produksjonen er god. Vokalen ligger naturlig nok i sentrum, men overskygger aldri det musikalske, som får god plass til å boltre seg.
I andre halvdel av albumet kommer «Me to var ikkje lagd for denna verden». Dette er den såre balladen som har ulmet i bakgrunnen gjennom hele albumet. En nedstemt og minimalistisk låt hvor avmålt piano og bølgete synth holder Kvammens nesten viskende stemme oppe. Vakkert og trist, med en tekst som griper tak i lytteren.
Den følges opp av et annet høydepunkt, «Skostredet», som bygger seg sakte opp fra restene av forgjengeren. En marsjtakt legger seg i bakgrunnen og blåsere kommer til, før låten når et klimaks i en storslagen finale hvor trommene får herje fritt mens romklang pakker inn snedige synthlinjer. Veldig stilig.
Daniel Kvammen viser her et variert låtskrivertalent, som holder på lytteren gjennom hele seansen. Vektlaus er godt skrudd sammen, og ender også med et visst håp: «Det beste ventar fortsatt».