a-ha-medlem Paul Waaktaar-Savoy var usikker på hva han skulle gjøre med musikken sin etter at moderbandet tok et slags farvel for noen år siden.
Noen rådet ham til å prøve seg som låtskriver for andre, noe han testet ut med datteren til en venn, Zoë Aphrodite Gnecco.
Resultatet ble at de to spilte inn en rekke låter sammen, som nå blir utgitt under artistnavnet Waaktaar & Zoe.
Musikken kan lettest plasseres i en mer eller mindre klassisk poptradisjon. Allerede fra de første tonene av åpningslåten, «Beautiful burnout», hører man spor av både Beatles og nittitallets hitlistefyll, i en noenlunde moderne innpakning.
Uttrykket er lett og luftig, preget av kassegitar og bakgrunnssynther.
Tempoet økes med «Tearful girl», som går for en mer elektronisk sound med hint av funk og flytende baktepper badet i romklang. Man kan kjenne igjen stilen fra nyere a-ha, dog med en større inspirasjon fra sekstitallets folkpop.
Waaktaar-Savoy spiller de fleste instrumentene og står også for produksjonen, mens Gnecco bidrar med en dyp og klangfull røst som legger seg behagelig i miksen.
Det lyder svært pent, men blir litt intetsigende. En slags form for designerpop som er behagelig å lytte på, men som hverken fester seg på hjernen eller stikker seg nevneverdig ut fra mengden.
Musikken er passe fengende, fint skrudd sammen og godt produsert, men mangler rett og slett litt kjøtt på benet.
Det betyr på ingen måte at det ikke er nevneverdig materiale her. «Laundromat» blander inn noen spenstige elektroniske elementer som skaper et ekstra driv, og holder på konsentrasjonen i et lydbilde som flyter rolig av sted.
«They to me and I to them» er på sin side en låt som spiller ut den underliggende inspirasjonen fra enkle countryballader, ispedd litt nostalgisk keyboardarbeid som gir refrenget en nærmest glamrockaktig sound. Det går det an å like.
Dessverre preges litt for mye av utgivelsen av klisjeer, både i tekstmateriale og melodier.
Det hele lyder litt vel glatt, og noen biter dras ut til det blir i overkant repetitivt.
Det er ikke nødvendigvis noe galt i dette – ting har en tendens til å bli klisjeer fordi de fenger, og all musikk må ikke være original for å være likbar. World of trouble er ganske koselig å lytte på, og det er for all del potensial her.
Problemet (hvis det er et problem) er at musikken her lett går inn det ene øret og ut det andre. Som lett bakgrunnsmusikk i vårværet eller i små doser via radio fungerer den utmerket.